Svak lov, dårlig vei

For fire år siden kom sannheten på bordet: bare 5 % av stamveinettet vårt tilfredsstiller kravene til veistandard. Her avvikles over halvparten av all veitrafikk i Norge. Totalt har 20 % av riksveiene fullgod standard. Tallene stammer fra tilstandsanalyser Statens vegvesen gjennomførte i 2004 ut fra 15 ulike kriterier, herunder veibredde og ulykkesrisiko. Dokumentasjonen på at alvorlige standardavvik er regelen snarere enn unntaket på riksveinettet, ble møtt med et skuldertrekk fra de folkevalgte. Situasjonen påfører samfunnet og den enkelte bilist høye kostnader i form av flere ulykker, høyere utslipp og svekket konkurransekraft for næringslivet.

Vedlikeholdet av riksveinettet avviker betydelig fra vedlikeholdsstandarden og etterslepet ble sist estimert til 16 milliarder kroner. På grunn av lave bevilgninger og undervurdering av behov er tiltak for å opprettholde en rekke veianlegg på fastsatt kvalitetsnivå ikke gjennomført. Spesielt synlig for bilistene er manglende vedlikehold på asfaltdekket. Minst like bekymringsfullt er manglende vedlikehold av utstyr og belysning i tunneler, veiutstyr som skilt, signaler og rekkverk, samt det usynlige forfallet av bruer og ferjekaier. Til tross for at trafikksikkerheten skal opprettholdes vil bilistene oppleve et dårligere og tidvis mindre sikkert veinett med et så omfattende avvik fra vedlikeholdsstandarden.

2680 km av riksveinettet fikk status «nei-standard» i forhold til kriteriet skadegradstetthet i 2004. Her har det allerede skjedd alvorlige ulykker med drepte og hardt skadde i tillegg til at veimyndigheter mener framtidig ulykkesrisiko er uakseptabel. Som et ledd i arbeidet med å redusere risikoen på disse strekningene burde man kunne forvente en omfattende tiltakspakke for å utbedre veistandarden. Den har ikke kommet. I stedet har Statens vegvesen foretatt punktvise utbedringer av de mest ulykkesbelastede strekningene innenfor ordinære budsjettrammer. Strekningene utgjør om lag 1/3 av riksveinettet. Erfaringer fra andre sektorer, for eksempel vann, tilsier at et sikkerhetsavvik i tilsvarende omfang neppe ville blitt godtatt.

Denne praksisen kan ikke fortsette. Statens havarikommisjon for transport stemplet det i en rapport fra 2007 som betenkelig «at Statens vegvesen kan karakterisere en stamvei som ’svært dårlig’ uten at det ligger en forpliktelse til å iverksette kompenserende tiltak». Havarikommisjonen mener også det er «uheldig at Statens vegvesen ikke har etablert generelle minimumskrav til sikkerhetsmessige egenskaper (akseptkriterier) for eksisterende stamveier». Det er nødvendig å stramme inn lovverkets aksept for avvik fra fastsatte krav.

Veinormaler og standard for drift og vedlikehold kan med dagens lovverk fravikes tilnærmet ubegrenset uten at det får konsekvenser for de ansvarlige. Veiloven og tilhørende forskrifter definerer ikke hvor store avvik fra kravene som kan aksepteres, ei heller tidsfrist for oppgradering. Vegtrafikkloven defineres krav og sanksjonsmuligheter overfor fører og kjøretøy, men ikke overfor veien. Dette er en åpenbar svakhet i norsk veiforvaltning, som bidrar mye til forklaringen av dagens variable, og i stor utstrekning dårlige, veistandard.

I likhet med paragrafene som stiller krav til fører og kjøretøy, kunne man tenke seg en ny paragraf som omhandler veien. I tråd med ordlyden i disse paragrafene, burde det formuleres at «Veien skal være bygget, innrettet, utstyrt og vedlikeholdt slik at man, med godkjent kjøretøy og med atferd i tråd med trafikkreglene, kan ferdes uten å volde unødig fare eller ulempe og uten å skade trafikanter og andre kjøretøy».

Det er både rett og rimelig at brudd på kravene til kjøretøy, fartsnivå eller promillegrenser medfører alt fra gebyrer og bøter til avskilting og beslaglegging av førerkort. At brudd på kravene til offentlige veier kan finne sted i stor skala uten at det fører til sanksjoner og krav om tiltak, er ikke akseptabelt. En ny paragraf bør derfor omhandle et ris bak speilet ved uakseptabelt avvik. En nærliggende løsning vil være å definere akseptabel tidsfrist for utbedring.

De fleste vil kunne være enig i at en vei er for dårlig når det er høy risiko for liv og helse med et normalt kjøretøy og normal atferd. Mange vil også mene at en vei er for dårlig når last ødelegges og når kjøretøy ødelegges. Det vil være ulike synspunkter på om en vei er for dårlig dersom det lett oppstår køer ut over rushtida i byer og tettbygde strøk. I slike tilfeller må andre tiltak også vurderes, som økt kollektivtilbud og parkeringsrestriksjoner. Veinettet i Norge vil imidlertid også i framtida i hovedsak bestå av tofeltsveier. Mediefokuseringen av motorveibehovet gir således et skjevt inntrykk av utfordringene på veinettet

De årlige bevilgningene har ikke gjort veimyndighetene i stand til å oppfylle kravene til veistandard. Dagens økonomiske rammer innebærer at kravene ikke vil bli realisert før om 30 – 60 år. Selv med en økning på 20 % vil riksveistandarden i 2019, som er utgangen av neste planperiode, ikke være bedre enn den er i dag. Premissene for framtidas veistandard legges nå, i første rekke gjennom de politiske partienes programarbeid til neste stortingsvalg, og gjennom arbeidet med Regionreformen og Nasjonal transportplan 2011-2019. Debatten bør fokusere på kravene til når en vei er for dårlig og hvor lenge den kan være det før nødvendig utbedring foretas. Neste stortingsvalg kan gi andre framtidsutsikter. Trafikantene bør kjenne sin besøkelsestid.