Svake kjemper alene mot sulten

Hiv/aids i Afrika rammer samfunnets sterkeste: de unge voksne, og særlig kvinner, og svekker deres motstandskraft og mulighet til å hjelpe, skriver Hilde Frafjord Johnson.

I dag markerer vi verdens aidsdag. 42 millioner lever med denne dødelige sykdommen, det store flertallet i Afrika. Hiv/aids-epidemien er i ferd med å bli en utviklingskatastrofe for Afrika. På samme kontinent er nå en annen katastrofe under oppseiling: sult. Mer enn 38 millioner mennesker er rammet. Det er en dødelig kombinasjon. Det er vanskelig å tenke seg noe verre. Følgene av årets sultkatastrofe kan derfor bli mer alvorlige enn hva man har opplevd noen gang tidligere.

På samme måte som hiv angriper kroppens immunsystem, angriper hiv/aids-epidemien samfunnets strukturer. Om lag 29 millioner afrikanere er rammet av hiv/aids. Det er unge voksne i sin mest produktive alder som smittes. Hiv svekker kroppens motstandskraft mot sykdom, og hiv/aids svekker Afrikas motstandskraft mot sult og naturkatastrofer. Mennesker svekket av hiv/aids tåler sulten enda dårligere enn andre.

Vanligvis er det de eldre og de yngste som lider mest under en sultkatastrofe, og det er disse som først bukker under. Men ettersom hiv/aids i første rekke rammer samfunnets sterkeste, de unge voksne - og særlig kvinner - er også denne gruppens motstandskraft sterkt svekket. På grunn av hiv/aids-epidemien rammer sulten derfor bredere. Dette betyr også at de eldre og de yngste, som støttet seg på hjelp fra de sterkeste, nå ikke lenger vil få den samme hjelpen. Sulten rammer med andre ord hardere.

Det at unge, og særlig unge kvinner, berøres så kraftig av hiv/aids, gjør også at samfunnets kapasitet til å så og høste nye avlinger etter sultkatastrofen svekkes. Sulten rammer med andre ord over lengre tid. Tall fra FN viser at sju millioner mennesker som arbeidet i landbruket i 25 afrikanske land, er døde på grunn av aids. Arbeidsinnsatsen til sju millioner mennesker er borte. Hiv/aids virker sammen med andre katastrofer, og problemene mangedobles.

For de som står igjen, som ikke har blitt fullstendig tappet for krefter av sult, som ikke er rammet av hiv, øker byrden ved å ta seg av de som er smittet. Ikke bare er de eldre og de yngste rammet, hiv/aids fører til at et stigende antall voksne også er avhengige av hjelp. Mennesker som berøres av hiv/aids i byene, drar ofte hjem til sine landsbyer. Barn som har blitt foreldreløse, sendes på samme måte hjem til sine landsbyer, og må bidra til å skaffe til veie mat og pleie til de som er smittet. Færre barn får dermed anledning til å gå på skole. I tillegg til de positive effektene som vi vet utdanning har på produktivitet og økonomisk vekst, er skolen også en viktig kanal for å spre informasjon om hiv/aids, og om hvordan sykdommen spres. Når barn fratas muligheten til skolegang, fratas de også kunnskap som kan beskytte dem mot selv å bli rammet av hiv/aids.

Reduksjonen i gjennomsnittlig levealder på grunn av hiv/aids gjør også at familiestrukturene er i ferd med å gå i oppløsning.

I Angola, hvor hiv/aids er svært utbredt, er gjennomsnittlig levealder 39 år. Jeg ble 39 år i sommer... Kunnskapsoverføringen fra generasjon til generasjon svekkes, fordi både innehavere og mottakere av kunnskap faller fra. Fundamental kunnskap om hvordan man kan overleve på røtter og ville bær når avlingen slår feil, står i fare for å forsvinne.

Når avlingene svikter og kunnskap om alternative kilder til næring ikke er til stede, står de unge kvinnene på landsbygda, de viktigste tilbyderne av mat og omsorg, gjerne igjen med én mulighet for å fø familien: såkalt «nødprostitusjon» (survival sex). Konsekvensene dette har for den ytterligere spredningen av hiv/aids, kan man selv tenke seg.

Hva kan vi så gjøre for å møte denne enorme utfordringen? Det er sult, og vi må sørge for at de som rammes, får tilgang på mat. Nok mat, og næringsrik mat. Men dette er ikke nok. Vi må hindre spredning av viruset gjennom forebygging - midt i katastrofen. Vi må også kunne tilby medisinsk hjelp for å minske lidelsene, og forsinke utbruddet av aids, slik at de selv, og de som steller dem, kan bruke sin energi ute på markene, for å sikre nye avlinger. Vi må finne måter å hjelpe de millioner av barn som har blitt foreldreløse som følge av hiv/aids.

Direktøren for Justice Africa, Alexander de Waal, anser hiv/aids-epidemien som den største utfordringen for afrikanske ledere siden de afrikanske land frigjorde seg fra kolonimaktene.

Hiv/aids har så mange innebygde faktorer som gjør epidemien vanskelig å håndtere, og som gjør det utfordrende å mobilisere politisk for å bekjempe epidemien. For å møte hiv/aids-epidemien er det nødvendig med sterkt lederskap i de afrikanske land som er villig til å føre en åpen debatt om problemet. Et lederskap som bryter tabuer og inkluderer fremfor å stigmatisere. Å bekjempe hiv/aids er som å eliminere analfabetisme, tilby helsedekning til alle, etablere sosiale rettigheter og fjerne vold i hjemmet på en gang.

Det er imidlertid flere, relativt enkle tiltak som kan iverksettes, og som vil ha en markant effekt. Bred utdeling av gratis kondomer, tilbud om testing og behandling av gravide kvinner for å hindre overføring av viruset til barn, og større åpenhet om spørsmålet vil bidra til å bremse spredningen av viruset. Men hiv/aids er tabubelagt, og de foreslåtte virkemidlene likeså. Selv her i Norge, som for andre år på rad har blitt kåret til verdens beste land å bo i, og hvor kunnskapsnivået i befolkningen er høyt, risikerer jeg å støte noen med disse forslagene. Tenk da hvor vanskelig det er å fremme slike forslag i konservative samfunn i utviklingsland!

Det er allikevel grunn til håp. Hiv/aids-spørsmålet har blitt prioritert både i Afrika og internasjonalt, og har etablert seg på dagsordenen verden over meget raskt. Utfordringen nå ligger i å handle på den viljen til å bekjempe hiv/aids som er i ferd med å manifestere seg i afrikanske land. Engasjementet må nå gi konkrete resultater!

Det er nemlig mulig å håndtere hiv/aids-epidemien. Enkelte afrikanske land har hatt fremgang i å minske spredningen av epidemien. Uganda og Senegal er blant dem. Vi må lære av disse erfaringene. Nå må andre land ta ansvar. Her hjemme i Norge ligger vi på verdenstoppen i ubeskyttet sex og tilfeldige partnere. Det er ingen grunn til å glede seg over denne topplasseringen. Aids angår ikke bare «dem», det angår også oss. Det gjør også sultkatastrofen i Afrika. Sammen må vi ruste til maksimal innsats for å nå FNs tusenårsmål om bekjempelse av sult og reversering av hiv/aids-epidemien innen 2015.