Svakt spenn i buen

Ridley Scotts «Robin Hood» tar dine billettpenger og gir lite tilbake.

||| FILM: Ridley Scott og Russell Crowe har de siste ukene snakket i høytidelige vendinger om sin nye baby: Vi er tilbake, folkens, vi har svidd av 130 millioner dollar og gir dere herved «Gladiator» med pil og bue, selveste Robin Hood. Men vi har gitt legenden en ny vri: I motsetning til alle de andre filmene som er laget, følger vi helten fram til han blir lyst fredløs. Som sagt, det er oss, Russell og Ridley. Kan det bli annet enn råbra?  

Samtidig, hvis man tar en kikk på en av trailerne de har sendt ut som lokkemat, virker det som om Russ & Rid har mistet troen på historien de er så stolte over å presentere. Traileren fokuserer på at Robin blir lyst fredløs, som om dette skjer i starten av filmen. Kinopublikum vil oppdage at det skjer etter to timer og tjue minutter med hamring og jamring og pil-og-buing.  

Gjennom århundrene har mange skrevet om den fredløse folkehelten, men historikerne har aldri funnet en virkelig Robin. Det står oss derfor fritt å lage historier om ham. Siden den første stumfilmen i 1908, er det laget mer enn 40 filmer og tv-serier om Robin og hans glade menn. En fengende fortelling, tydeligvis.  

Ridley Scott, derimot, har valgt å lage en «prequel», historien om hvordan Robin ble den han ble. Man skulle tro at noen av de tidligere versjonene ville handlet om dette. Forfattere og regissører har som sagt hatt århundrer på seg. Robin før han ble fredløs? Hm, spennende. Så viser det seg at, nei, ikke så altfor spennende, i hvert fall ikke denne gangen.  

Det som har gjort Robin Hood så slitesterk, er ikke den strabasiøse hjemreisen fra Jerusalem på slutten av 1100-tallet, der han var en bueskytter i Rikard Løvehjertes tredje korstog. Skikkelsen som har vist seg udødelig, derimot, er den Robin som tok fra de rike og ga til de fattige, samtidig som han levde et eventyrlig liv i skogen med sine gode venner og drev sheriffen av Nottingham til vanvidd.  

Ridley Scotts sheriff er nesten usynlig. Han dukker opp et par ganger, i Matthew Macfadyens forvirrede skikkelse, og lurer på hvilken film han har havnet i. Mer plass er gitt til sjefsskurken Godfrey, som spilles av bad guy du jour Mark Strong («Kick-Ass», «Sherlock Holmes»). Godfrey bedriver kokkelimonke sammen med franskmennene og holder Kong Johan for narr. Kongen selv er en klovnaktig og samvittighetsløs playboy uten ryggrad, et mislykket komisk innslag i en film som virker henlagt til den mørkeste middelalder, preget av søle, stinkende, skjeggstubbete menn og blodige nærkamper. Som ventet er Scott god på blodtåke, men ikke engang de mest spektakulære slagscener kan heve en film når den ikke henger i hop. «Robin Hood» er merkelig lite engasjerende. Trolig skyldes det i stor grad filmens kaotiske fødsel. Mer om dette nedenfor, men først en liten hyllest til en stor regissør og hans imponerende stamina.  

Da Ridley Scott fylte 60, bestemte han seg for å sette opp tempoet. Han ville lage flere filmer, ikke sitte i evigheter og fundere på hva neste prosjekt skulle bli. I en alder der mange avtalefester sin pensjonstilværelse, ga Scott seg i kast med flere gigantprosjekter og et par år seinere serverte han tre hits i løpet av 18 måneder: «Gladiator», «Hannibal» og «Black Hawk Down».  

Den aldrende arbeidsnarkomanen fyller 73 seinere i år og det går knapt en uke uten at han er i nyhetene med planer for framtida. Det kan være en notis om at han planlegger en «prequel» til «Alien» (1979), eller at han har kjøpt rettighetene til David Peaces «Red Riding»-bøker og skal lage en amerikansk nyinnspilling av de kritikerroste britiske filmene. Det kan være nyhetssaker om at han skal regissere Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden», et «Gucci-prosjekt» eller en filmatisering av Monopol (det stemmer, brettspillet). Etter et par tiårs kamp har han nå også sikret seg rettighetene til Joe Haldemans science fiction-klassiker «The Forever War», kan vi lese, før det annonseres at den planlagte Alien-filmen vil bli til to filmer.  

Når Ridley Scott bestemmer seg for å lage en film, består mannskapet hans av mellom fire og fem hundre mennesker. Han kontrollerer sine tropper med stø hånd og når de fleste av dem går hver til sitt etter en lang arbeidsdag, setter Scott seg for å se på dagens opptak.

En Scott-film er alltid diger. Et par småfilmer er det blitt innimellom, som «Matchstick Men», men de fleste er store som hangarskip. Når maskineriet er satt i bevegelse er det vanskelig å skifte kurs. «Robin Hood» startet med at Universal kjøpte et manus fra gutta bak den svært gode terrorserien «Sleeper Cell». Den nye vrien her var at sheriffen av Nottingham skulle være en sympatisk skikkelse, mens Robin var en mer tvilsom type. Russell Crowe ble hyret til å spille sheriffen for 20 millioner dollar. Noen måneder etter ble Ridley Scott invitert med på moroa. Filmen skulle hete «Nottingham», men Scott syntes ideen med en god sheriff var latterlig, så Brian Helgeland ble hentet inn for å omskrive manus etter Scotts instrukser.  

På grunn av storstreiken blant Hollywoods manusforfattere ble filmen satt på vent. Scott satset på å starte opptak høsten 2008, men var ikke fornøyd med manus. Nye fiksere ble hentet inn og på et tidspunkt skulle Crowe være både sheriff og Robin, men Scott og Crowe var misfornøyde og noen måneder før opptak i fjor sommer annonserte Sir Ridley at «Nottingham» nå skulle hete «Robin Hood» og være en «prequel». Dessuten skulle ikke Sienna Miller spille Marion, likevel. Ryktene gikk ut på at hun ville sette 46-årige Crowe i et dårlig lys med sin fagre, ungdommelige utstråling. Hun ble byttet ut med Cate Blanchett, som gjør en god innsats, uten at kjemien ser ut til å stemme helt mellom Marion og Robin.  

Det er mulig noen synes dette er en «spoiler», men Robin blir altså lyst fredløs helt på tampen av filmen. Denne nyheten proklamert av kong Johan, kommer fullstendig ut av det blå: Robin opptrer heltemodig i sitt lands tjeneste, og belønningen er å måtte leve utenfor loven? Det virker som om noen kikket på klokka og tenkte, shit, vi må bli ferdige med denne filmen før mørket senker seg — raska på nu, grabbarna. Sånn kan det gå når du starter med slutten og prøver å koke sammen en forhistorie som passer. Som man sier: Ideen virket god der og da.