HARDT OG MODERNE: Den hvite og den sorte svanen (Camilla Spidsøe og Melissa Hough) utkjemper en barsk duell i Alexander Ekmans oppfinnsomme dekonstruksjon av «Svanesjøen», «A Swan Lake», som kjører Operaens hovedscene for hva den er verd. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett.
HARDT OG MODERNE: Den hvite og den sorte svanen (Camilla Spidsøe og Melissa Hough) utkjemper en barsk duell i Alexander Ekmans oppfinnsomme dekonstruksjon av «Svanesjøen», «A Swan Lake», som kjører Operaens hovedscene for hva den er verd. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett.Vis mer

Svanestupet

«A Swan Lake» mangler dybde, men er et overflødighetshorn av herlige ideer.

BALLETT: Hvordan fileterer man en svane? Det er ikke mange som har prøvd, men den svenske stjernekoreografen Alexander Ekman sliper forskjærskniven og kaster seg over oppgaven med enorm energi og oppfinnsomhet.

«A Swan Lake» er ikke så mye en nytolkning av «Svanesjøen» som en fascinerende dekonstruksjon av den, et konseptuelt verk basert på ideer og fragmenter fra alle klassiske balletters mor. Det som stiger opp av vannet på hovedscenen, er til dels blendende. Det vekker også visse savn.

Til Hollywood
Første akt er en fri fantasi om «Svanesjøens» tilblivelse, som ser for seg historien som en Hollywood-prosess à la «Singin in the Rain» og «Sunset Boulevard».

Fridtjov Såheim og Jan Gunnar Røise gjør gjesteinnhopp som studiosjef og desperat pitsjende showrunner, i et stykke ganske gjengs komedie som er snedig i at den smugler inn noen grunnleggende spørsmål: Hvorfor vil du lage en forestilling med mennesker som svaner? Hvordan selger du inn ideen? Og hva ved svanen er det du velger å ta tak i? Vips, så er de og vi på vei til å oppdage det som har blitt en signaturbevegelse i «Svanesjøen»: Kvinnearmer som forestiller lett brusende vinger.

Likevel blir det for mye og for forutsigbar komikk i denne delen av forestillingen, og for mye skvaldring. Men rundt de to mennene virvler et bybilde som er livlig og vittig: I den danske designeren Henrik Vibskovs skimrende, pudderfargede kostymer danses et studium av rutine og forandring, av typer og individer. Blandingen av moderne dans, klassisk ballett og snev av mellomkrigsjazz bølger gjennom forestillingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Virkelig sjø
I andre akt blir det også bølger, bokstavelig talt. Hovedscenen fylles med vann. Slik første akt pekte mot de virkelige fuglene, peker andre akt mot virkelig vann, som i et forsøk på å slippe unna stiliseringen som er i kjernen av «Svanesjøen». Uttrykket er mørkt og moderne, rommet peker mot by snarere enn skog, mot kloakker eller katakomber.

Et ensemble i hjelmer danser hardt og aggressivt. En hvit og en sort svane møtes i en brutal duell. Disse scenene er rett ut fantastiske. Koreografien der buer av kastet vann inngår, imponerer. Og de sterke, sinte skikkelsene på scenen står i spennende kontrast til originalballettens hjelpeløse, fangne ungmøyer.

Intet møte
Det blir også mer lek og moro: Flytemadrasser som koreografielementer, badesvaner som faller ned fra taket. Men så er det lite rom for ro, for dybde, for individualitet. «Svanesjøen» er også en historie om kjærlighet og oppofrelse, med sterke hovedpersoner. Her får ingen slike tre frem, og den eneste parallellen som finnes til Odette og Siegfried, er kort og parodisk. I orkanen av ideer savnes en forankring i noe emosjonelt, i et menneskelig møte.

Men om man ikke blir berørt, er det lett å bli både fornøyet og forført av dette skjelmske svanestupet.