Svar på kritikk

«Brendberg spør forundret om det ikke var «største feilen i Hitler sitt program» at han var en 'falsk nasjonalist'? Jaså, falsk.»

Det er kommet en rekke innvendinger mot mine bokanmeldelser. Jeg skal forsøke å svare:

Knut Hoem, litteraturkritiker i NRK, anklager meg for å gripe til gammeldagse og vulgære teorier i vurderingen av Åsne Seierstads bok fra Afghanistan. Jeg syns det blir pussig å måtte argumentere for relevansen av skillet mellom naturalisme og realisme. Reklamemannen Jan Blichenfeldt i Bates er opprørt over at jeg argumenterer for at Dinamos Ingebrigt Steen Jensen i boka «Ona fyr» gjør seg til talsmann for LSD-kapitalisme. Kvalitet, kompetanse, effektivitet og lønnsomhet er ifølge Steen Jensen passé, nå skal bedriftenes visjon være engasjerte, sjenerøse, inkluderende og modige. «Sett et par feminine menn og noen tøffe kvinner sammen i ledergruppa, så har du en gjeng som kan ta folket med på eventyr.» Dette er program for en hemningsløs, ekspresjonistisk kapitalisme, det er management à la Enron: Gøy for noen ganske få så lenge det varer.

Den foreløpig siste som har rykket ut er Jon Hellesnes 21. oktober. Innlegget inviterer ikke til noe svar. Det vil si, budskapet er tydelig, men enkelthetene er svært omtrentlige. At min måte å formulere at Skjervheim er den viktigste norske filosofen i det 20. århundret kan avføde kommentaren «det mest bisarre som nokon gong er sagt eller skrive om Skjervheim og norsk filosofi», er vanskelig å forstå. Er det et kontroversielt standpunkt? Et annet ankepunkt er at jeg angivelig konsekvent skal ha skrevet korte anmeldelser fordi det i en lang kritikk ligger ros. En av anmeldelsene han nevner i denne sammenhengen var på 11 sider! Endelig, i kritikken av maktutredningens bokserie fant jeg både gode og dårlige bidrag, men først og fremst irrelevante bidrag i forhold til mandatet, utredningen hadde lite nytt å by på både teoretisk og empirisk og virket dessuten ubestemt og uten retning, altså en helt annen og nyansert vurdering enn den Hellesnes tillegger Samtiden-artikkelen.

Det virker som om Hellesnes mener at jeg har som prinsipp å skrive negativt om sakprosabøker. Men det er ikke riktig, jeg gir gode bøker god kritikk, dårlige bøker dårlig kritikk og bøker som er både gode og dårlige får begge deler. Hvis han ikke har fått med seg det, bekrefter det bare at han i innlegget har generalisert på et for spinkelt grunnlag.

Når det gjelder Kant-anmeldelsen håpet jeg at jeg ved å referere Humbolts karakteristikk av «Til den evige fred» i brev til Schiller («en iøynefallende gjennomtrengende demokratisme») på å få fram et avgjørende trekk ved tankegangen eller resonnementet i Kants skrift, kanskje var det i minste laget? Men når det gjelder ei bok fra 1795 kan det under ingen omstendighet lages en ordinær anmeldelse som om dette var ei ny bok med ukjent innhold. Hvordan skriftet formidles med forord, etterord og så videre blir viktig, særlig når det er så omfattende i forhold til originalskriftet som i dette tilfellet. Når Hellesnes skriver at jeg kjenner Kants verk dødt og maktesløst, vet alle som har lest anmeldelsen at det motsatte er tilfelle.

Hans Olav Brendberg rykket ut den 11. oktober. Hans ærend er å imøtegå min anmeldelse av Israel Shamirs essaysamling «Blomar frå Galilea», som han har oversatt. La oss foreta et tankeeksperiment: «Blomar frå Galilea» ble gitt ut av på det gammelnazistiske Historisk forlag mens Hans Fredrik Dahl eide det. En eller annen journalist fant dette i boka: «Etter 1968 har det jødiske folket [...] bygd ein ny allianse, med globaliseringskreftene.» Eller: «Eit triks verdig det jødiske talentet» (å lure til seg 30 milliarder dollar). «Truleg burde man byta ut dei dominansforheksa jødiske elitane i Wall Street og media (...).» Fins de? Hvordan skal de «byttes ut» og med hvem? La oss ta enda noen: «Men naziokkupasjonen av Frankrike var truleg mildare for franskmennene enn den israelske okkupasjonen er for palestinarane.» Også for kommunistene, fagforeningsledere og franske jøder? Er ikke okkupasjon uakseptabelt uansett?

Ja, da kan jeg forsikre at Hans Fredrik Dahl hadde måttet svare for seg. Og det hadde ikke vært noe å si på om det hadde skjedd. Nå har imidlertid boka kommet på Samlaget, og Israel Shamir er intervjuet i Klassekampen, Morgenbladet og i Friheten, det vil si gitt en radikal innpakning som får folk til å tenke: Dette er sikkert all right.

Nå vil sikkert Brendberg si at utsagnene over er tatt ut av sin sammenheng. Men sammenhengen dementerer ikke disse utsagnene. Dessuten, det er mange slike uttrykk å ta av: «den rotlause jøden», globalisering kalles «den framandgjerande og einsrettande pesten», «jøden vanvurder naturen» inngår ikke bare i en sammenheng i denne boka, men de inngår også i en større historisk og politisk sammenheng. Det er merkelig at det er mulig å overse det. Men det er enda merkeligere at man skulle ha behov for disse stereotypiene for å etablere en angivelig radikal politikk, akkurat som om ikke sionismen, den israelske statens politikk og militære operasjoner lar seg kritisere uten dem!

Et viktig element i Israel Shamirs essay og Brendbergs forsvar av dem, er dypt følt antimodernisme. Antatt «kulturlause, planlagte byar» er ett hatobjekt, eksilet et annet. Nettopp eksilet gjorde det mulig å se blant annet de lokale førmoderne småsamfunnene hvor menneskene levde i sine økologiske nisjer - som Shamir og Brendberg er så glad i - fra utsida, og levere en grunnleggende kritikk av de herskerforhold og den undertrykkelsen som preger dem.

Brendberg spør forundret om det ikke var «største feilen i Hitler sitt program» at han var en «falsk nasjonalist». Jaså, falsk? Men nei, det var ikke det. Hans største feil var at han var fascist. At han ødela forsøket på demokrati i Tyskland, at han straks forbød kommunistpartiet, det sosialdemokratiske partiet, de andre partiene og så videre. Hitler-Tysklands største feil? Brendberg, det er verken falsk eller ekte nasjonalisme, det er sivilisasjonssammenbruddet som hans regime forårsaket og som muliggjorde krig, konsentrasjonsleirer og gasskamre!

Brendberg fortsetter med å hevde, som Shamir, at det fins en sammenheng «medvite eller umedvite» mellom angivelig plikt til folkemord i jødedommen og Hitler-Tysklands forsøk på å utrydde folkegrupper som ikke var knyttet til jordeiendom. Det foreligger mye forskning om hva som muliggjorde dette sivilisasjonssammenbruddet. Kan Brendberg vise til resultater fra denne forskningen som støtter tesen om en sammenheng mellom jødisk religion og gasskamrene?

Shamir hevder at det ikke fins antisemittisme lenger, skjønner han ikke at stereotypiene han bruker, dementerer dette utsagnet? Brukte hvite ANC-medlemmer liknende stereotypier om den hvite mannen i arbeidet med å bli kvitt apartheidstyret i Sør-Afrika? La oss tenke oss at en person hevder at diskriminering av kvinner ikke fins i Norge, at den fins er bare noe kvinnelige karrierister har funnet på for å nå rask og lettvint til topps. Hvis personen deretter hevder at dette viser at kvinner er grådige, mindre intelligente enn menn, følelsesstyrte og hysteriske, hadde ikke vedkommende da dementert sitt første utsagn?

Standpunktene til Brendberg og Shamir framstår som provokatoriske. Stilt overfor de politiske konsekvensene av Shamirs essay og Brendbergs forsvar av dem, fins det bare ett svar: Antisemittismen må fordømmes like konsekvent som palestinernes rettigheter må forsvares.

Det er en passende slutt.