Svar til en bøddel

ABORTLOVEN 30 ÅR: Først vil jeg takke Dagbladet for reportasjen i Magasinet om familien som fikk et barn med Down syndrom, som sto på trykk for noen uker siden. Reportasjen gjorde sterkt inntrykk på meg, og den vil ikke bli glemt.

Det er trist å lese at det er en klar økning av aborterte foster som har påvist Down syndrom. Vi trenger ikke lenger bekymre oss for et kommende sorteringssamfunn. Vi er allerede en del av det.

Marianne Mjaaland skriver om retten til å ta liv i Dagbladet 24.mai. Hun er lege og selvtitulert bøddel. Mjaaland skal ha ros for at hun selv har innsett at hun tar uskyldige liv. Hun skriver at hun som lege er "tildelt rollen som bøddel for å ta et liv som ikke har gjort annen forbrytelse enn å bli til". Det er trist at Mjaaland utfører jobben hun hevder å være tildelt, når hun vet at ofrene ikke har hatt mulighet til å forsvare seg. De uskyldige og stemmeløse blir drept av mennesker som har utdannet seg til et yrke hvor høyeste mål er å redde liv. Hvilket paradoks!

Vi fikk loven om selvbestemt abort i 1978, og den virker til å stå fast. Det gjør det likevel ikke til en forbrytelse å etterprøve det etiske dilemmaet. Spørsmålet om når abort kan utføres bør vurderes ut ifra når fosteret er verdig å kalles et menneske. For meg er det et lite under at loven tillater abort opp mot 19.uke når vi vet at hjertet slår allerede etter tre uker i svangerskapet. Samtidig som et hjerte slår bør det også ringe en bjelle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har levd mine 24 år i et Norge som ser på drap av ufødte barn som en rettighet på lik linje med skolegang og religionsfrihet. Likevel har jeg aldri fattet hvordan dere kunne innføre en slik drapslov i Norge, bare noen skarve tiår etter deres nærgående møte med tyskernes kamp for sorteringssamfunnet. Selv Mjaaland, bøddelen, sier selv at "selvfølgelig er et foster levende" men klarer på et underlig vis å konkludere med at det kanskje er greit å drepe fosteret likevel.

Jeg drømmer om en ny framtid hvor vi fjerner skillene mellom hvite og svarte, funksjonshemmede og funksjonsfriske, ufødte barn og fødte barn.

Heller ikke Regjeringen tar seg av de svakeste. Det synes viktigere at fødte barn får barnehageplass enn at ufødte barn blir født. Sylvia Brustad bør byttes ut med en ny statsråd som evner å ivareta mennesker som ikke er prikk lik henne selv. Hun vandrer i de allerede opptråkkede sporene til den tidligere helsedirektør Karl Evang som uttalte følgende i 1934: "Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid."