Svar til en innvandrer

INNVANDRING: Det er vanskelig å ikke bli berørt av Trang Dai Klungsøyrs historie slik hun beskriver den i en kronikk 12. april og i et intervju påfølgende dag. Hennes fortelling er en påminnelse om de svært vanskelige oppvekstvilkårene som møter barn i den fattigste delen av verden. Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan kommentere hennes personlige sak, men vil gjerne svare på to viktige prinsipielle spørsmål hun stiller til norske utlendingsmyndigheter.

Det første spørsmålet er knyttet til manglende identitetspapirer. Opp mot 95 prosent av alle asylsøkere kommer til Norge uten pass eller andre papirer som kan bekrefte hvem de er. Det kan være mange grunner til at personer mangler pass. De kan være forfulgt av landets myndigheter på en måte som gjør det farlig å bære på seg identifikasjonspapirer eller de kan komme fra land der det ikke er mulig å få utstedt slik dokumentasjon av myndighetene. Andre kvitter seg med papirer under flukt, av gode og mindre gode grunner. Noen av disse kan ha et bevisst behov for å skjule sin identitet. Enten for å bygge sin asylidentitet på falske opplysninger eller for å skjule sin bakgrunn.

Vi aksepterer at ikke alle har papirene i orden ved søknad om asyl, men krever at de samarbeider om å kartlegge identiteten. Utlendingsmyndighetene gjør et stort og viktig arbeid i å verifisere den enkelte søkers opplysninger. Det er avgjørende å klargjøre identiteten til dem som kommer hit. De som har ærlige hensikter skal få en rettferdig behandling selv om de mangler papirer, men vi ønsker ikke å gi kriminelle ny identitet, eller å gi skjul for krigsforbrytere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I saker om arbeidstillatelse, er det i utgangspunktet ikke grunn til å fravike kravet om at utlendingen må ha fremlagt pass. Når det gjelder familieinnvandring er det større rom for unntak når søkeren kommer fra et land hvor det ikke er mulig å få utstedt gyldig pass eller fremskaffe annen sikker dokumentasjon.

Klungsøyrs advokat rådet henne til å bruke falske identifikasjonspapirer da hun søkte opphold. Hva som ligger bak vurderingen, ønsker jeg ikke å spekulere i.

Klungsøyrs andre spørsmål dreier seg om flyktningbegrepet. Hun skriver i kronikken at «jeg ville ikke blitt forfulgt i Vietnam og altså ville norske myndigheter kunne vurdert det dit hen at livet mitt ikke sto i fare.» Det er delvis riktig. Norge, som alle andre vestlige land, bygger sin asylpolitikk på internasjonale konvensjoner om hvem som har rett til beskyttelse, og disse konvensjonene krever at det skal foreligge en fare for forfølgelse. Samtidig har vi regler som gir mulighet for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, men verdens fattigdom kan ikke finne sin løsning i asylpolitikken. Et målrettet utviklingsarbeid med vekt på helse og skole har langt bedre effekt i å løfte befolkningsgrupper ut av fattigdom, enn å hente noen få utvalgte til et nytt liv i vår del av verden.