Svar til Tone Strømøy

DET GJORDE inntrykk å lese ditt brev 2. juli om din søsters sykdom og død, og jeg forstår din skuffelse over å oppleve at hjelpen var utilstrekkelig. Som statsråd får jeg mange henvendelser som indikerer svikt i tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Det viser at selv om vi nå er over halvveis i arbeidet med gjennomføringen av opptrappingsplanen for psykisk helse og mye har skjedd for å styrke og forbedre det psykiske helsevernet de siste årene, gjenstår også betydelige utfordringer. Kapasiteten er bygget ut, slik at ca 60% flere voksne og ca 90% flere barn og ungdom får hjelp i dag, sammenliknet 1998 med da reformen startet. Ventetiden har blitt kortere og tilgjengeligheten bedre gjennom oppbyggingen av distriktspsykiatriske sentre (DPS)over hele landet. Vi fortsetter å satse økonomisk på å bygge ut kapasiteten både i spesialisthelsetjenesten og kommunene, bla. gjennom økte bevilgninger på 850 mill kr over inneværende års budsjett. Likevel er det fortsatt mye som må bli bedre, og da særlig knyttet til innhold og kvalitet i tilbudet. Spesielt gjelder dette samarbeidet mellom de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten. Din historie synes å fortelle at dette også kan ha sviktet i forbindelse med din søsters sykdom. Dette er et prioritert område fremover, bla. ved at det opprettes ambulante team ved alle DPS som kan reise ut og hjelpe folk der de er, og sørge for bedre samarbeid med de kommunale tjenestene. Det blir nå også inngått samarbeidsavtaler mellom kommunene og DPS-ene om blant annet rutiner for utskrivning og oppfølging, utarbeidelse av individuell plan, veiledning osv.

SPØRSMÅLET knyttet til tvangsinnleggelse og tvangsbehandling av mennesker med psykiske lidelser reiser vanskelige etiske dilemmaer. Lovgivningen bygger på det prinsipp at mennesker som på grunn av sin psykiske lidelse har behov for oppfølging og behandling skal få det. Dilemmaene oppstår når pasientene selv nekter å underlegge seg slik behandling. Det å behandle mennesker ved hjelp av tvang er et alvorlig inngrep i den enkeltes integritet, og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper tilsier at det må være klare bestemmelser for når myndighetene skal ha adgang til å påføre sine borgere tvangsmessig behandling. Mest mulig frivillighet i behandlingen er derfor et klart mål, men la meg understreke at dette må sees i sammenheng med at vi bygger uten tjeneste som gjennom tilstrekkelig kapasitet og bedre kvalitet evner å følge opp de som trenger hjelp på en helhetlig og god måte.