Svart Elvis

Visstnok er «Voodoo» den plata folk hyppigst har sex til. Det synes D'Angelo er en ære.

- JEG VAR LYKKELIG, MANN. Jeg følte meg bra. Men ikke på noen som helst måte fornøyd. Det var ikke noe jeg feiret.

På spørsmål om hva han følte da «Voodoo» gikk til nummer en i USA, får vi et smått motsigende svar. Men D'Angelo lager tross alt soul. Soul som i «Brown Sugar», D'Angelos fem år gamle gjennombrudd. Soul som i «Voodoo», albumet folk etter stor sannsynlighet har hatt mest sex til i år.

D'ANGELO SNAKKER SAKTE. Han blir borte i telefonen med jevne mellomrom.

Jeg spør: «Er du der, D'Angelo?»

30 sekunder lange pauser blir etterfulgt av små sukk, før han forsvinner ut i tåka igjen. D'Angelo er superstein. Superstein og hjemme i barndommens Richmond, Virginia.

- DU SIER AT «VOODOO» bare er begynnelsen. Er dette en referanse til Marvin Gayes lange og varierte karriere?

- Definitivt! Man kan sammenligne det med situasjonen Marvin Gaye gikk gjennom på Motown, og den forandringen han gjennomgikk etter «What's going on?». Det at han beveget seg vekk fra Motowns hitmaskineri og utviklet seg til noe større. Sånn ser jeg på «Voodoo» som et mye mindre kommersielt album enn «Brown Sugar».

- Er det sant at du søkte psykiatrisk hjelp da Marvin Gaye døde?

Artikkelen fortsetter under annonsen

D'Angelo, beklemt:

- Eh, ja. Jeg var vel ni eller ti da han døde. På det tidspunktet var jeg ingen stor fan. Jeg digget Prince og Michael Jackson. Det jeg visste om Marvin Gaye, hadde jeg hørt om fra min mor, mine onkler og stefaren min. Og jeg følte en utrolig vibb og energi hver gang de snakket om ham. Alle jeg har kjent i mitt liv får det samme tonelaget når de snakker om Marvin Gaye, sier D'Angelo.

«Voodoo» er forlengst blitt døpt «Årets sexalbum», og får vel snart status som et eget seksuelt hjelpemiddel. Blir han aldri beklemt av at alle skal ha seg til «Voodoo»? Mannen er tross alt en ekte «Son of a preacher man».

- Nei, det er fantastisk! Det er en ære, mann! Det er en ære å bli involvert på den måten.

- Ble du som ung trukket mellom religion på den ene sida og seksualiteten i musikken på andre? Faren din var jo som kjent prest.

- Det dukket opp noen situasjoner når vi spilte i kirken. Folk sa at vi ikke både kunne spille hip hop, og tro at vi også kunne spille i kirken. Vi tok det aldri seriøst. Jeg så aldri motsetningen. Selv når vi spilte i kirken, brukte vi ting fra hip-hop. Det var hele tiden snakk om å blande inspirasjonskildene.

- Men kan du virkelig spille hip hop i kirken?

- Men det er nettopp hele greia, mann! Du kan ikke spørre sånn!

- Hvorfor ikke?

- {lsquo}Cause you already separatin'! Men når du skjønner at alle disse tingene er én, at alle kommer fra den samme kilden, er det ikke vanskelig å forstå.

- Hva var din første store musikalske kjærlighet?

- Det var å spille på pianoet når jeg var veldig ung. Hver gang jeg spilte, trakk jeg masse folk. Først i kirken, så i barnehagen. Da skjønte jeg at det var dette jeg ville gjøre.

- Har du hatt noen pauser i livet fra musikken?

- Nei, aldri!

- Du sier du er sjenert. Føler du at det er vanskelig å være så personlig i tekstene dine?

- Jeg er ikke noe særlig sjenert. Men jeg tror jeg er mer sjenert nå enn jeg noensinne har vært. Når jeg skrev før, så tenkte jeg jo aldri på at dette var det mange mennesker som kom til å høre. Det var noe jeg oppdaget på «Brown Sugar»-turneen. Jeg tror det var i Paris det skjedde. Publikum sang med til tekstene mine! Da slo det meg: «Damn man! This came from my little room i Richmond».

- I motsetning til deg, later det til at få av dagens artister gidder å være personlige i sine tekster. Enig?

- (Smått opphisset) Jeg liker ikke å se det på den måten. Som jeg pleier å si til manageren min: «Jeg liker ikke å bli sammenlignet med det som skjer i dag, fordi jeg...eh...ikke ser ut som...eh...skjønner du hva jeg mener?

- Nei.

- I,m preparing shit on a whole larger level! You-know-what-I,m-saying?

- Sure, man! mumler jeg.

I SIN ANMELDELSE av D'Angelos liveshow kalte et engelsk blad han for «Den svarte Elvis». Et kompliment ikke alle afroamerikanske artister ville satt like stor pris på. D'Angelo er ett av unntakene.

- Eh, ja. Jeg tar det definitivt som et kompliment, sier han.

- Konsertene dine kan vare opptil tre timer. Føler du at du trenger så lang tid for å bygge opp showet?

- Når vi jammer, føles det fantastisk der oppe, mann. Hvis det var opp til meg, ville jeg vært der lenger. Alle oppfordrer oss til å kutte lengden på showet, men vi går alltid over tiden.

- Hva kan publikum forvente på fredag?

- Just expect us to bring the funk! That's all! thomas.strzelecki@dagbladet.no

Sak:

Millionselgeren «Voodoo» plasserte D'Angelo øverst på soultronen, og revitaliserte samtidig sjangeren. Neste fredag spiller superstjernen i Bendiksbukta.

Thomas Strzelecki