Svart humor

The Darkness fortsetter sin svulstige vei.

CD: Mange lot seg rive med av «Permission To Land» sitt kjærlighetstjuveri fra AC/DC, Thin Lizzy og Whitesnakes skattekister - alt levert via umiddelbare riff og herlig overdrevne klisjeer som «I Believe In A Thing Called Love». Andre avfeide dem som latterlige. Og noen ble til og med forbannet og mente de pisset på den pompøse rockens og hårmetallens historie. Nå er oppfølgeren her, og oppskriften er åpenbart den samme. For selv om vokalist Hawkins & Co lar nevnte AC/DC ligge, henter de gjerne og storslagent frem alt fra Supertramp til Queen for å ramme de retrobevisste i solar plexus. Og det forventede patos melder seg fra første tone i og med panfløyte-introen til singelen «One Way Ticket» . Kraftballader er selvfølgelig en altfor stor fristelse, og Def Leppard-følelsen og falsetto-refrenget sitter forbilledlig på «Dinner Lady Arms» . Den drøyeste godbiten leveres i samspillet mellom sekkepiper og Hawkins i «Hazel Eyes» , en låt der Queen og Big Country går i parløp med en kung fu-versjon av Slade anno «Amazing Kamikaze Syndrome».De som lot seg irritere av The Darkness sin retrokaraoke sist, bør altså styre unna «One Way To Hell ...And Back». Hva med oss andre? Problemet med runde to er at den ikke klarer det forgjengeren maktet: Å levere hits fra start til mål. «Bald» er mer en dårlig vits enn en god rock. «Blind Man» er en svulstig hyllest til Queen, men kjedelig og unødvendig. Man bør fremdeles le med The Darkness, men ikke like hjertelig som sist.