Svart mot hvit

SAGAEN OM

den rockeels-kende musikkjournalisten fortsetter. Sist ut er Nazneen Khan i Morgenbladet. Hun har i takt med sin økende interesse for det hun kaller svart musikk registrert at indierock er en hvit ting, og dermed mer seriøs i oss hvite musikkjournalisters øyne. Svart musikk blir ifølge Khan «sett på som kommersiell og ikke verdig den samme kunstneriske seriøsitet som en rockeartist». Den manglende anerkjennelsen skyldes at vi hvite nordmenn ikke forstår uttrykket. Dette fører igjen til at vi leter febrilsk etter en hvit kjæledegge, som ufortjent framheves på bekostning av en svart artist. Det bildet Khan tegner er merkelig fokusert på hudfarge og altfor unyansert.

TERNINGEN

er de fleste musikkanmelderes mest synlige tegn på anerkjennelse. I tillegg kommer de årlige listene over årets beste album. I år var det en representant for den svarte musikken som gikk helt til topps i denne avisa. Alicia Keys' «The Diary of Alicia Keys» fikk først vår høyeste anerkjennelse, terning seks, og seilte så helt til topps på lista over årets beste internasjonale utgivelser. Ser vi på resten av lista, finner vi en blanding av svart og hvitt representert ved artister som The White Stripes og Sean Paul.

DEBATTEN OM

medias forhold til forskjellige musikalske farger er altfor viktig til å havne i det svart-hvitt-sporet Nazneen Khan tegner i Morgenbladet. R'n'b versus rock er plutselig blitt et spørsmål om hudfarge. Rocken vinner i musikkspaltene så lenge de hvite kontrollerer tastaturet. Ingen krangler på journalistisk mangfold. Ser du på Dagbladets anmeldere, er det én kvinne og resten er menn. Alle er hvite. Det bildet kommer garantert til å endre seg. Men det siste vi trenger i den prosessen, er kunstige steile fronter der hvitt dekker hvitt, svart dekker svart, og så sloss vi om hva som er ekte og best. Musikk er identitet, politikk og makt som Khan helt riktig påpeker. Men musikk er også universelt og grensesprengende. Det er der musikkens virkelige potensial ligger.