Svart og søtt

To plater ingen rock-melankoliker bør være foruten.

Mens Thalia Zedek har skaffet seg et navn i indierockkretser gjennom tunge band som Uzi, Live Skull og ikke minst Come, er Edith Frosts vakre og varme plater blitt skammelig oversett. Det bør det bli en slutt på med hennes tredje album «Wonder Wonder», som er hennes beste til nå.

cd

EDITH FROST
«Wonder Wonder»
(Drag City/Tuba)

THALIA ZEDEK
«Been Here and Gone»
(Matador/Tuba)

Stemmemessig er hun Kristin Hershs og Liz Phairs felles kusine, og for dem som ble betatt av fjorårets Magnetic Fields-opus «69 Love Songs» eller som gjerne skulle hatt et kvinnelig alternativ til Will Oldham, er Edith Frosts søtladne folkrock verdt å sjekke ut.

Også Thalia Zedek treffer deg definitivt hjemme i det kommende høstmørket med et ravnsvart depperockalbum med gothtilsnitt. Der hun i sine tidligere band har bråket og fuzzet på samme emosjonelle frekvens, lar hun både melodier og sin egen dype, særegne stemme komme fram i dagen på «Been Here and Gone». En sørgmodig coverversjon av Leonard Cohens «Dance Me To the End of Love» er bare ett av høydepunktene på ei plate som får Zedek til å framstå som amerikansk alternativrocks svar på Nick Cave.