- TATT PÅ SENGA: Idrettspresident Tom Tvedt (bildet) nektet i Dagsrevyen å svare på spørsmålene om hvorfor han ikke ville gi innsyn i NIFs reiseregninger fra før 2015.  - Toppene i norsk idrett har vært vant til å styre uten særlig innsyn eller innblanding. Nå er de tatt på senga. Og det ser ikke bra ut, skriver spaltist Andreas Selliaas. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
- TATT PÅ SENGA: Idrettspresident Tom Tvedt (bildet) nektet i Dagsrevyen å svare på spørsmålene om hvorfor han ikke ville gi innsyn i NIFs reiseregninger fra før 2015.  - Toppene i norsk idrett har vært vant til å styre uten særlig innsyn eller innblanding. Nå er de tatt på senga. Og det ser ikke bra ut, skriver spaltist Andreas Selliaas. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Svart oktober for norsk idrett

De første ukene i oktober 2016 har vært de verste ukene for norsk idrett på mange, mange år, og da holder jeg fotballguttas tap mot Aserbajdsjan utenfor. Summen av dårlig ledelse er så stor at vi snart kan snakke om systemsvikt.

Meninger

Det stadig kritiske blikket på idretten og idrettspolitikken i Norge skyldes to forhold. For det første har alle avsløringene i FIFA, IOC og andre internasjonale særforbund de siste årene, særlig etter at Russland og Qatar ble tildelt fotball-VM i 2018 og 2022, skapt et journalistisk klima for økt skepsis til beslutninger og maktpersoner i idretten.

For det andre har den katastrofale kampanjen for å få OL til Norge i 2022 ført til et skarpere søkelys på norsk idrettspolitikk. Det nye kritiske søkelyset har kommet brått på den norske idrettsledelsen. Toppene i norsk idrett har vært vant til å styre uten særlig innsyn eller innblanding. Nå er de tatt på senga. Og det ser ikke bra ut.

Første uke i oktober startet 30. september, da generalsekretær i NIF Inge Andersen svarte på spørsmål fra TV2 om sin maktposisjon i norsk idrett og på anklager fra tidligere spydspiss i norsk friidrett, Andreas Thorkildsen om norske idrettsledere som Inge Andersens kompisgjeng. Eller mer korrekt: at han ikke svart på TV2s spørsmål om egen makt. Han gjentok bare samme setning flere ganger og som ikke hadde noe med spørsmålene han fikk å gjøre. Sikkert en enkel måte å få sagt noe på uten å si noe, men mer en effektiv måte å vise maktarroganse på.

Hvorfor kan han ikke bare svare at han har mest makt i idretts-Norge? Hva er problemet med det? Det skulle bare mangle? Istedenfor gir han inntrykk av at han har noe å skjule og at pressen ikke har noe med hva han gjør i norsk idrett.

3. oktober fikk idrettspresident Tom Tvedt sosiale medier til å gløde da han i Dagsrevyen-studio konsekvent ikke svarte på de betimelige spørsmålene til nyhetsankeret Ingerid Stenvold, om kritikken som ble rettet mot NIF i rapporten til det såkalte Bernander-utvalget. Samme strategi som generalsekretæren, der altså, og samme dårlige inntrykk. Det hjalp lite at idrettspresidenten i etterkant beklaget seg og sa at han ble tatt på senga. Det gjorde saken bare verre. For problemstillingen som var kjernen i intervjuet var hvorfor ikke NIF viser reiseregninger fra før 2015. Det er en kjent problemstilling.

Bernander-utvalget har ikke gravd i gamle synder, som de uttalte på pressekonferansen, men de skriver at idretten framover bør gi innsyn i avviksrapporter på bilagsnivå og at hvis noen krever det skal i utgangspunktet reiseregningene til en idrettsleder offentliggjøres. Selv om dette er ment i fremtiden er det ingenting i veien for å gjøre dette med tilbakevirkende kraft. Har det foregått noe galt før 2015 er åpenhet den beste måten å få rettet opp det gale på. Det er dette som er kjernen i alt snakket om åpenhet i idretten. Bernanders utvalg ble da også kalt Åpenhetsutvalget?

Uten sammenligning for øvrig er det fristende å trekke en parallell til den amerikanske valgkampen og diskusjonen rundt offentliggjøringen av Donald Trumps skattelister. Han nekter å offentliggjøre disse under påskudd av at regnskapene hans fortsatt er under revisjon, selv om skattemyndighetene sier at det ikke er noe i veien for å offentliggjøre ligningen sin allerede nå, og selv om flere andre milliardærer har offentligjort sine selv om de også fortsatt er under revisjon. Alle presidentkandidater siden Nixon har offentliggjort sine skattetall selv om dette ikke er pålagt. I saken om reiseregninger har NIF tatt en Trump, eller satt en egendefinert rød linje, slik Hillary Clinton ville sagt det.

Sagaen om Martin Johnsrud Sundby og dommen mot ham for å ha brukt astmamedisin på ulovlig måte toppet seg 9. oktober da han (endelig) påtok seg skylden for at han ble tatt. Dette etter at det først tok 18 måneder fra han ble tatt til saken ble kjent, etter at det ble avholdt en meget spesiell pressekonferanse med et snodig kurs i bruk av bestøverapparat for astmamedisin og selektiv framstilling av informasjon om hva CAS-dommen mot Sundby inneholdt, etter at det ble kjent at legen som har vært involvert i saken har gått med konstant dårlig samvittighet i denne perioden, etter at det ble kjent at Skiforbundet ringte svensk presse for å få dem til å skrive om saken slik Skiforbundet oppfattet saken og etter at Skiforbundet ga Sundby millionerstatning for tapte premiepenger. Hvorfor gikk det så lang tid og hva skjer med pengene som Sundby har mottatt? Denne saken er ikke slutt og det er skiledelsens skyld.

Felles for disse sakene er først og fremst at idrettslederne har en dårlig sak og da hjelper det ikke å skylde på pressen. Sentrale idrettsledere har i flere omganger parert kritikk fra pressen med at sakene er komplekse og at pressen er tabloid og er på sensasjonsjag. De 431 Twitter-følgerne til tidligere idrettspresident Børre Rognlien har fått med seg at idrettslederne aldri har gjort noe galt og at pressen er på lystjakt på Norges største frivillige organisasjon. Toppidrettssjef Tore Øvrebø har også lite sans for medias kritiske søkelys og på spørsmål om han vurderte sin egen stilling etter OL i Rio svarte han: «Det er ikke ubehagelig å få spørsmål om jeg har tenkt å gå av - det er meningsløst. Men jeg skjønner at den tabloidiserte pressen spør, og jeg respekterer de ulike mediene».

Og etter at TV2 og VG avslørte at en av dem som skal evaluere innsatsen i Rio på et tidligere tidspunkt ble tilbudt 20% stilling på Olympiatoppen la Olympiatoppen ut en sarkastisk pressemelding der de på mange måter latterliggjør pressen i sin søken etter hva som egentlig skjer i norsk idrett. Hva er mest meningsløst?

Jeg minner om at i alle sakene som er rullet opp om korrupsjon og mindre alvorlige tilfeller i idretten de siste par årene er det pressen som har gravd fram det graverende i de fleste saker og i alle tilfeller har idretten som refleks gått til motangrep på pressen. Det har vist seg som en dårlig strategi både fordi pressen som oftest har hatt rett og fordi pressen pleier å ta i enda hardere når den blir angrepet (dette på godt og vondt).

I tillegg til at de har en dårlig sak viser disse sakene også at de er helt forferdelige til å kommunisere. De svarer ikke på spørsmål som blir stilt og de vikler seg inn i halvsannhet etter halvsannhet. Det blir bare rot. I den sammenheng er det interessant å observere at blant annet kommunikasjonsbyrået First House til stadighet blir nevnt i sammenheng med disse sakene.

First House (og andre kommunikasjonsbyråer) har spilt på lag med idretten i flere år og dette byrået spilte en viktig rolle i forbindelse med folkeavstemningen om Oslo2022 i 2013. Denne historien kan du lese på byråets hjemmeside. Byrået ble også – ifølge Skiforbundet - brukt i forbindelse med pressekonferansen til Martin Johnsrud Sundby i astmasaken og i andre saker for Skiforbundet.

Både NIF og Skiforbundet står på kundelisten på byråets nettsider, men de er tradisjonelt svært sparsommelige med informasjon om hvilke oppgaver de utfører for sine kunder. I den sammenheng er det svært spesielt at byrået i to sammenhenger – etter at det ble besluttet at Norge ikke ville ha OL i 2022 og etter at Tom Tvedt ble grillsvidd i Dagsrevyen 3. oktober – har dementert at de har jobbet for NIF i saker som NIF har håndtert dårlig.

Det er spesielt på to måter. For det første fordi byrået vanligvis ikke kommenterer kunderelasjoner og for det andre fordi de fremstiller kommunikasjonsarbeid som enkelthendelser og ikke en læringsprosess. Det store spørsmålet er derfor: Er idrettslederne tungnemme og hører ikke på gode kommunikasjonsråd eller får de dårlig rådgivning?

Og så har vi landslagene i fotball. Kvinnelandslaget har ikke hatt det godt, mye takket være dårlig ledelse, og har etter at landslagstreneren trakk seg hatt en komité til å ta ut den neste kamptroppen mot Sverige. Eller som kommunikasjonsavdelingen i NFF utrykker det i en tweet: «Geir Hansen, i samarbeid med flere sentrale personer på sport i NFF, har tatt ut troppen.» Og så fortsetter Per-Mathias Høgmo å gjøre seg uforståelig ved å hevde at Norge spilte en god kamp mot Aserbajdsjan og håper de skårer mål mot San Marino. Dette er det Donald Trump kaller locker-room-prat. Det kan sies i garderoben for å motivere spillerne, men ikke til en presse som kvesser knivene. Ydmykhet er et stikkord i denne sammenheng.

Det verste med disse sakene er ikke at det blir pute-tv og at vi rister oppgitt med hodet. Det verste er at de skygger for alt det gode arbeidet som foregår på grasrota, bevegelsen de samme lederne skyver foran seg hver gang de møter kritikk, og på den måten bidrar til å dra ned i søla. Det begynner å såre fler og fler. Idrettsbevegelsen har en mørk oktober.

Lik Dagbladet Sport på Facebook