Svart på tiltale

En gang het de negere. Nå raser debatten om hva vi har lov til å si, og hva som er forbudt. «For meg har «svart» alltid vært et positivt ladet ord,» skriver Dagbladets TERJE MOSNES.

I FORRIGE UKE kom jeg til å benytte ordet «fremmedkulturell» i en artikkel om mennesker med innvandrerbakgrunn. I løpet av helga fikk jeg klar beskjed om at det ordet er negativt ladet og ikke bør brukes. Fra før av gjelder langt på vei det samme for ordet «svart», som også har antatt negativ valør når det brukes til å beskrive mennesker med mørkere hud enn hvit.

Selvfølgelig tar jeg dette til følge. Når mennesker - uten å overreagere eller på andre måter opptre urimelig - opplever enkelte ord som støtende, er det lite å diskutere. Da bruker vi ikke de ordene.

Men det er, og vil fortsatt være, problematisk at ord ikke betyr det samme for avsender som for mottaker. For meg har «svart» alltid vært et positivt ladet ord, og jeg ble voksen i en epoke da vi nettopp av den grunn brukte det, i solidaritet med dem det gjaldt. La meg forklare, og først bakgrunnen.

SÅ MANGE AV MINE HELTER har vært det som i dag heter afrikanskamerikanere. Jeg vokste opp med beretningen om legendariske Jessie Owens, som rett under Hitlers snørrbrems snøt Det tredje rikets ariske prydplanter for gullmedaljer under Berlin-OL i 1936. Min første store musikalske helt fra folkeskoledagene, Louis Armstrong, hadde mørk hud, og jeg tør våge påstanden om at dronningen av Roma-OL i 1960, Wilma Rudolph, hadde en ikke ubetydelig effekt på den hormonelle utviklingen hos en sportsinteressert norsk 13-årig gutt. Ta med brasilianske Pelé fra han gjorde sin entré i 1958, og man skjønner hvor det bærer.

MER ALVORSFYLT: Raseopptøyene i Little Rock på 50-tallet gjorde oss til «hvite negere». Og da 60-åra satte inn med symbiosen rock/politikk/opprør, trådte «det svarte USA» fram med uimotståelig kulturell kraft.

Hvite helter som The Beatles, Stones og Cream la aldri skjul på hvilken farge de musikalske røttene hadde, og da unge amerikanere reiste seg under parolen «Black is beautiful», ga det støtet til en periode der ordet «svart» for evig og alltid ble preget inn i min bevissthet med dirrende, positiv ladning.

Å bli guidet rundt i Harlem av to Black Panthers i 1969 var et møte med stolthet, raseri og håp som ennå sitter i, og da «Black is beautiful» fikk følge av uttrykk som «blackpride», «black consciousness», «great black music», «black power» og «black American literature» var saken klar: «black» var ordet vi skulle bruke. Og på norsk het det «svart», kort og godt.

SOM KULTURJOURNALIST med rock, siden jazz som hjertebarn, og dessuten privilegert anledning til å foreta en og annen avstikker til litteratur, har det for meg vært plent umulig å legge generelt nedsettende betydning i ordet «svart». Å tenke seg rocken og jazzen minus bidragene fra folk med mørk hudfarge, amerikanere eller andre, er en så fattiggjørende konstruksjon at den knapt er gjennomførbar. Å vurdere vår tids skjønnlitteratur uten å anerkjenne ikke-hvite forfatteres formidable bidrag er like umulig, og innenfor mitt journalistiske arbeidsfelt har det derfor vært naturlig gang på gang å referere til «svart» - på trykk og i tanke - når sammenhengen har vært musikk, litteratur eller andre kulturformer.

Derfra har det bredd seg, slik at «svart» er et ord jeg med god samvittighet har brukt om mennesker også utenom kulturelle sammenhenger.

PÅ SAMME MÅTE HAR det langt nyere ordet «fremmedkulturell» i mine kanskje naive ører hatt positiv valør. Jeg har oppfattet «fremmedkulturell» i betydningen «noen som har noe å tilføre den kulturen jeg kjenner fra før av». Jeg vet at jeg har brukt ordet i samme åndedrett som eksempelvis «Cosmopolite», den av Oslos scener der kulturuttrykk fra hele verden jevnlig utfolder seg, og et sted Oslo kommune endelig later til å ha innsett verdien av, selv om det tok sin tid. Når jeg nå lærer at «fremmedkulturell» er et negativt ladet ord, oppfunnet av folk med rasistiske holdninger i sitt politiske kram, skal jeg selvsagt sørge for å unngå det også, men jeg innrømmer: Det skjer med noe av den samme følelsen som må ha grepet frelsesarméoffiseren som fikk kritikk den gang armeen begynte å ta i bruk fengende melodier på gatehjørner og torg: «Hvorfor skal Fanden ha enerett på alle de gode melodiene?»

JO, DET ER ET problem at ord ikke betyr det samme for avsender som for mottaker, og det skal ikke gjøre avskaffelsen av hverdagsrasismen enklere her hjemme. Heldigvis tar nå stadig flere som har kjent og kjenner rasismen på kroppen, ordet i den offentlige debatten med klartenkte utspill, og vi skal lytte og lære så godt vi klarer.

Men det var altså ikke to unge «African-American Panthers» som tok meg med på tur i Harlem, og Lester Bowie spilte ikke «Great African-American Music».

De sa «black» med hevet hode og hevet trompet, uansett hvilken ideologisk bør disse stakkars ordene har kommet til å måtte bære, der de fyker som kasteballer mellom alle leirer i den norske debatten.

SVART MAKT: Tommie Smith og John Carlos' Black Power-hilsen på seierspallen under Mexico-OL i 1968. Foto: SCANPIX