Svart poesi mot håpløshet

«Slam» er ikke bare nok en film om de håpløse forholdene for fattige svarte i amerikanske storbyer. Den er også et positivt, realistisk og poetisk innspill i floraen av virkelighetsskildringer.

Poetisk i helt bokstavelig forstand, ettersom hovedpersonens alternativ til det stoff- og voldsbefengte miljøet han befinner seg i er «slamming» - en slags rapping uten musikk, der rytmen ligger i verselinjene, i ordene og deres innhold. At en film baserer seg så sterkt på ord er i seg selv annerledes og fascinerende.

Ray Joshua (Saul Williams) er en elskelig sjel bosatt i gettoen i Washington D.C. Han livnærer seg ved å selge marihuana i det små, og blir buret inne for det. Hans talent for kraftfull poesi blir hans redning blant gjengene, noe som oppmuntres av læreren Lauren Bell (Sonja Sohn).

Det er et minus ved «Slam» at den til dels blir for misjonerende og opplagt i budskapet, men det oppveies av rå intensitet, gode miljøskildringer og energisk innsats av alle medvirkende, som ser ut til å ha virkeligheten under huden.

Effektiv bevegelig kameraføring gir et dokumentarisk preg, og Levin byr også på enkelte vakre bilder av et ellers grimt byliv.

Men det er nå poesien som gjør susen.