Svart Sandemose

Iben Sandemose har for lengst markert seg som en særegen bokkunstner, og gjennom en humor som setter farge på hennes svart-hvite billedverden.

Med sitt visuelle vidd er hun også i stand til å håndtere smerten i det mørke erindringsstoffet om bestefaren Aksel Sandemose, som framkalles av samspillet mellom bilder og skrift i boka «Ugler i Sandermosen».

Ei nattside

Det strenge blikket og de gule klørne hos den ugleliknende framtoningen som står dominerende på bokas omslag, lar oss umiddelbart forstå at forfatteren hadde ei nattside som ikke rimer med forestillingen om visdommens fugl. Den fikk ikke minst sønnen Bjarne - Ibens far - føle på kroppen i oppvekståra. De svarte trekkene rispet også sår som satte seg i sinnet til den seinere så oppfinnsomme bakmannen til det utrolige arsenalet som har utfoldet seg foran kamera i Ivo Caprinos fantasirike filmer.

Montasjens mening

Iben Sandemoses håndskrevne nedtegnelser av farens redselshistorier - lenge ufarliggjort til krydder i forfattermyten - virker velegnet som skriftbilde. Det intime notatets form spiller ikke bare sammen med talebobler og tegninger, men fungerer også i kontrast til montasjen av familiefoto fra to generasjoners barndom. De kompletteres med brev, notater og Aksel Sandemoses ukjente nidbilder i blyant av blant andre forfatterkollega Arnulf Øverland og litteraturkritiker C.J. Hambro.

Gått i arv

Svart-hvitt-fotografiene gir både et personlig innsyn og tidskoloritt til stoffet, og lar dialogen mellom far og datter gå over fra den vonde verbale betroelsen til et åpnere billedmessig plan. Likevel ligger det genuine i gjenfortellingene om en gutt som ble hundset med, i Iben Sandemoses evne til å fabulere over historier som også får sine komiske sider brettet ut med sans for bokas format. Da er det man også blir var at i all faenskapen som en familie ble utsatt for, så har også fantasien gått i arv over tre generasjoner.