FENGSLENDE KONSEPT: «The Black Panther» er ganske bra som superheltfilm, men enda bedre som konsept. Vis mer

Anmeldelse: «Black Panther»

Svart superhelt tråkker gjennom en herlig verden

«Black Panther» er mer spennende som konsept enn som filmopplevelse.

FILM: Du vet de filmene som du sitter og ser og synes er kjempebra, og så kommer du ut av kinoen og går for å ta et glass vin etterpå og så oppdager du at du faktisk ikke har så mye å si om det du nettopp har sett?

Black Panther

4 1 6

Action, Eventyr

Regi:

Ryan Coogler

Skuespillere:

Chadwick Boseman, Lupita Nyong'o, Danai Gurira, Michael B. Jordan, Forrest Whitaker

Premieredato:

14. februar 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Black Panther

«En superheltfilm som i seg selv er ganske god, mer enn ålreit, men som er mye mer interessant som konsept, univers og historisk kommentar»
Se alle anmeldelser

«Black Panther» er akkurat det motsatte: En superheltfilm som i seg selv er ganske god, mer enn ålreit, men som er mye mer interessant som konsept, univers og historisk kommentar, i den grad at diskusjonstemaene nærmest strømmer over deg mens du ser den.

Svart superhelt tråkker gjennom en herlig verden

Stemning fra sekstitallet

Utgangspunktet for årets første, store blockbuster er Marvel-tegneserien «Black Panther», som ble utgitt første gang i 1966, bare måneder før den radikale organisasjonen ved samme navn ble til. Men stemningen fra sekstitallet, kravet om rettigheter og sinnet over undertrykkelsen er umiskjennelig både i den politiske og den popkulturelle varianten. Tittelpersonen i «Black Panther» er T’Challa (Chadwick Boseman), konge av Wakanda, et isolert afrikansk land som er både rikt og teknologisk avansert takket være det sjeldne urstoffet vibranium.

Urstoffet og en sjelden urt gir også kongen superkrefter. Sammen med generalen sin (Danai Gurira) og den godt over middels attraktive spionen Nakia (Lupita Nyong’o) kan han forsvare landet mot hva det måtte være. Det vil si, helt til en ukjent og bortkommen sønn står ved grensen, en med det ikke utpreget tillitvekkende tilnavnet Killmonger (Michael B. Jordan). Killmonger har sine grunner til å gjøre krav på makten i landet. Håndgemeng og diskusjoner om statmannskunst følger.

Historisk urettferdighet

Det siste er blant det som gjør «Black Panther» interessant og annerledes. T’Challa og forfedrene hans har holdt Wakanda utenfor de store verdenskonfliktene og bygget seg opp i hemmelighet. Når Killmonger skal begrunne hvorfor han vi ha makten, peker han på at han selv og andre av afrikansk avstamming har blitt holdt i lenker eller holdt nede gjennom systematisk undertrykkelse i flere hundreår. For ham er det et forræderi at wakanderne ikke har gitt dem tilgang på våpnene som kunne gjort dem i stand til å slå tilbake, og undertrykke sine undertrykkere. De to minner om en (litt mindre pasifistisk) Martin Luther King jr. og en (ganske mye mer treningssenterpumpet) Malcolm X.

Det at fienden i filmen rettferdiggjør ambisjonene sine ved å vise til en historisk urettferdighet, gir ham en tyngde som andre superskurker, de som vil ha verdensherredømme bare fordi, ikke har. Over den historisk begrunnede intrigen står en himmel av såkalt afrofuturisme; forestillingen om en høyteknologisk fremtid med røtter som går dypt ned i det afrikanske jordsmonnet. Det er fargesterkt, dynamisk og originalt, med fantasieggende kostymer som bare en gang i blant bikker over i det smått absurde.

Genetisk flaks

Det er også et filmatisk rike befolket av genetisk heldige enkeltpersoner: I tillegg til Boseman, Jordan, Gurira og Nyong’o har Daniel Kaluuya, Sterling K. Brown, Letitia Wright og Angela Bassett bærende roller. Dette er også begavede og prisvinnende folk som kunne vært brukt bedre. Boseman og Nyong’o gjør alt de kan for å besjele rollene sine, men manus gjør at de er og blir standardhelter, fortærende fri for egenart eller skarpe kanter, og humoren har ikke musikaliteten eller finessen som burde vært der. Filmen er nyskapende og skjematisk samtidig. Men det er alltid gøy å se på Gurira og Jordan, som i sine krigerske roller har mer stek å tygge på, og som brenner seg gjennom lerretet.

Regissør Ryan Coogler er i utgangspunktet et spennende valg som regissør for «Black Panther». Han begynte som samfunnsbevisst dramaregissør før han ga «Rocky»-serien en ny dimensjon gjennom den frittstående oppfølgeren «Creed». Også i «Creed» dreide han en sjanger rundt og fortalte en velkjent historie sett fra et svart ståsted. I «Black Panther» lager han både sjelfulle portretter og susende actionscener, men virker mindre interessert i å dvele den fantastiske verden som har kostet Marvel Studios en god slump dollarmillioner å bygge opp.

Det er litt synd, for i de storhimlede bildene i «Black Panther» virker afrofremtiden løfterik. Dessuten har den stridsneshorn.