Svart USA-historie

Sterkt budskap i andre del av Lars von Triers USA-trilogi.

FILM: CANNES (Dagbladet:) Den danske dogmeregissøren Lars von Trier er i andre del av sin USA-trilogi, «Manderlay», godt plassert i et amerikansk tema så følsomt at Hollywood knapt tør røre det - slaveriet. Men det er for lettvint å avfeie von Trier som antiamerikansk.

Temaet, og måten han trenger inn i det på, er universelt.

«Dogville» (2003) handlet om en landsby i USA i depresjonsåra tidlig på 1930-tallet. Den idealistiske Grace (Nicole Kidman) ble grovt utnyttet av befolkningen der og reddet ut av byen av sin rike far og hans gangstervenner.

«Manderlay» er en plantasje i Alabama, der Grace (nå erstattet med Bryce Dallas Howard) og faren (Willem Dafoe) stopper på vei gjennom USA. En naken svart mann er spent opp mot et gjerde for å bli pisket av en hvit plantasjearbeider.

Grace-skikkelsen, en Kristus-figur som påtar seg andres byrder og synder, hadde en aura av overjordisk godhet og renhet i Kidmans suverene tolkning. Bryce Dallas Howard framstiller en annen Grace, fortsatt naiv, men mer pågående i sin idealisme. Hun får farens gangstervenner til å sette den svarte mannen fri.

Det er 70 år etter at slaveriet ble forbudt, men de svarte arbeiderne på Manderlay er fortsatt slaver. Under madrassen til den døende plantasjeeieren Mam (Lauren Bacall) finner Grace de hemmelige prinsippene plantasjen styres etter, «Mams lov». Her er slavene omtalt som «niggere» og plassert i kategorier fra 1 til 7, fra «stolt nigger» til «smiskende nigger».

Den eiegode Grace bestemmer seg for å oppdra dem til demokratiske borgere.

«Manderlay» er filmet teater der skuespillerne beveger seg i minimalistiske kulisser, et hvitt gulv med svarte streker, ei seng, et bord, et vindu osv. Figurene går ut og inn av hus som ikke er der.

Når man først venner seg til det uvanlige konseptet, fungerer det veldig godt.

De sparsomme omgivelsene medfører at dialogen og budskapet blir mer vektig. Dessuten innbyr det til en utstrakt bruk av closeups, som gir en nærhet til personenes mimikk som teateret ikke har. von Triers gjennomførte bruk av fortellerstemme og inndeling av historien i åtte kapitler med i egne titler, forsterker det Brecht-aktige preget.

Det er fascinerende filmkunst, nyskapende og gjennomtenkt.

Filmens grunnleggende tema er menneskets svakhet, trangen til å undertrykke. Grace-skikkelsen gjennomgår en vond forvandling fra naivitet til brutalitet, og slik sett er også denne von Trier-filmen mørk og pessimistisk.

 Les en fyldigere versjon på dagbladet.no