Svart uten svette

Riktig og troverdig veivalg fra D'Sound, men uten tilstrekkelig sexappell.

På sitt særdeles viktige tredjealbum beveger D'Sound seg vekk fra sin skolerte popjazz og over mot tyngre, svartere og mer amerikanisert r&b.

D'Sound tar spranget med troverdighet. De beholder både sin gode popteft og sitt rykte som et intelligent band.

På singelen «Sing My Name» inkorporerer D'Sound kompliserte rytmeganger og et repeterende refreng - slik r&b skal inneholde i 2001 - inn i strengt trio-formatet. Også ellers på plata avslører Simone Larsen, Kim Ofstad og Jonny Sjo seg som evig kreative, utviklende og grooveorienterte musikere. Et minimalistisk og ofte tørt lydbilde kapsler inn deres mange catchy låter.

Det plata mangler, er sukker, sex og svette.

«Talkin' Talk» har noe humør- og saftløst over seg. Den har det litt kjølige og perfeksjonerte preget som imponerer, men som ikke vekker dypere lyster. Simone legger bånd på råskapen som ligger latent i stemmen hennes, hun gir D'Sound et snill pike-preg.

D'Sound som helhet har anslagene som skal til, og låtene også, men klarer ikke å gi materialet sitt den følelsesmessige dybden og rausheten som gjør at man får genuin lyst til å høre på plata.

MANGLER: D'Sound mangler sukker, svette og sex, mener Dagbladets anmelder.