Svarte eventyr

Skrekkblandet fryd fra grøssermestere.

BOK: «Black House» er det andre samarbeidsprosjektet mellom monsterselger Stephen King og hans mer beskjedne kollega Peter Straub. Begge forfatterne har grovt sett samme bakgrunn - populære skrekkfortellinger - men der King har utgytt blod og gørr i voldsomt ordrike porsjoner i 30 år, har Straub brukt mer subtile effekter for å skremme sine lesere.


Hans «Floating Dragon» fra 1982 er fortsatt den mest snikende uhyggelige romanen jeg har lest, og det var ikke fordi den var full av spektakulære sjokkeffekter.

Horror og fantasy

«Talismanen» fra 1983 (på norsk i fjor) var den første boka de skrev sammen, et stykke dark fantasy om en gutt som måtte inn i en annen verden, Territoriene, for å berge sin syke mor. Sjangeren dark fantasy blander elementer fra horror og fantasy til en slags «mørke eventyr» som ofte vokser seg større enn summen av sine to hovedingredienser. Kall det gjerne marerittversjonen av magisk realisme, så begynner du å nærme deg.

I nnledningen til «Black House» kan nok virke som en utfordring for mange, en godt over 100 siders sveiping over landskapet hvor handlingen skal foregå. Forestill deg en film hvor innledningen er en tagning på 25 minutter uten klipp eller avbrudd, da har du en følelse av hvordan forfatterne vil dra oss inn i romanen. Det minner også litt om John Irvings «Sirkusbarn», hvor han brukte et par hundre sider på å få i gang handlingen.

Vi seiler fra hus til hus i den lille byen French Landing, blir kjent med noen av dem som bor der, personer som får mer plass utover i boka. Her er for eksempel en manisk radiomann, en ufyselig tabloidjournalist, en geriatrisk psykopat, fem hårete motorsykkelkjemper og en sliten politisjef. Og gradvis går det opp for leseren at alt ikke er idyll, langt derifra, en seriemorder som kalles Fiskeren, et udyr som kidnapper barn, dreper dem og spiser utvalgte deler av liket, har satt sitt uhyggelige preg på samfunnet. Men politisjefen setter sin lit til en fyr de kaller Hollywood, som er identisk med vår helt Jack Sawyer fra «Talismanen».

Tom Lund

Vi er for øvrig i midtvestdelstaten Wisconsin, i et område hvor norskættede innbyggere fortsatt preger omgivelsene.

Hvor ellers i USA kan man finne en politimann som heter Tom Lund? En veistump som heter Norway Valley Road?

Ellers er «Black House» full av andre henvisninger, den har linjer til Charles Dickens - «Bleak House», naturligvis - og Edgar Allan Poes «The Raven», den har klare forbindelser til Stephen Kings eget storverk, det fem bind sterke «The Dark Tower», og den har til og med en hentydning til progrockbandet King Crimson i navnet til bokas onde vesen - Den Røde Kongen.

«Black House» fungerer utmerket som det den er ment som, en skummel og ambisiøs historie, rik på små fortellinger i den ene store, men med en klar framdrift mot en avslutning som attpåtil levner muligheter for en fortsettelse - kanskje om 15- 20 år?

Hver uke får du nyheter fra inn- og utland i litteraturavisa. Abonnementet er gratis. Meld deg på:

DARK FANTASY: Stephen King har for andre gang samarbeidet med sin mer beskjedne kollega Peter Straub om ei krimbok.