Under tittelen «Lekkasjer i samfunnets tjeneste» svarer politiet på vårt innlegg om det vi har valgt å kalle en skammelig jakt på kilden i Klomsæt-saken. Problemet med svaret er at politiet ikke berører kjernen i vår kritikk: At politiet har innhentet data fra advokat Klomsæts telefon for å dokumentere hvem som hadde lekket materiale fra politiets etterforskning av 22. juli-saken. I stedet forteller politiet om hvilke problemer lekkasjen førte til og avslutter med å spørre Dagbladets lesere om lekkasjen av bildene er avdekking av korrupsjon eller maktmisbruk.

Vi bestrider ikke at lekkasjen var et problem. Vi tar ikke stilling til om det var rett eller galt av pressen å publisere materiale. Det er en annen debatt. Vårt innlegg handler om kildevernet.

Kildevernet betyr at pressen har rett til å nekte å oppgi sine kilder hvis man mener at de bør beskyttes. Hvorfor er dette viktig? Ytringsfrihetskommisjonen, et statlig oppnevnt utvalg, sa det slik:

«For å få fri tilgang til informasjon, og for å fylle sin rolle i demokratiets tjeneste, er det nødvendig at medarbeidere innenfor massemedia har rett til å nekte å oppgi hvem deres kilder er. Uten en slik rett kunne tilfanget av informasjon tørke inn, på en måte som hemmer medienes evne til å løfte frem samfunnsviktig informasjon.»