ANKLAGENE har haglet over norske feminister om at vi er selvtilfredse middelklassedamer uten engasjement i viktige saker som tvangsekteskap og omskjæring. La meg med en gang si at det ikke gjøres nok mot tvangsekteskap og omskjæring, og at den feministiske bevegelsen er for hvit. Likevel kommer jeg til å fortsette å kjempe mot all vold mot kvinner, og ikke bare svarte menns vold. For et par uker siden utga Anja Bredal og Lill Salole Skjerven en rapport som kartla omfanget av tvangsekteskap i Norge og så på hvilke tiltak som fantes for å hjelpe jentene som var utsatt for patriarkalsk kontroll fra hjemmet. Resultatet var nedslående. De konkluderer med at tvangsekteskap har en hypersynlighet i mediabilde, men er usynlig i det offentlige hjelpeapparatet. Det er ikke journalister eller bekymra politikere som møter voldsutsatte innvandrerjenter, men barnevern, helsesøstre, skole og sosialkontor. Det gjøres mye bra fra frivillige organisasjoner, men tvangsekteskap er for alvorlig til å overlates til ildsjeler. Når hjelpeapparatet fortsatt ikke har tilstrekkelig kompetanse på tvangsekteskap, etter ti år som tema i offentligheten, så burde det rettes skarp kritikk til både denne regjeringen og den forrige. Men hva blir 8.mars brukt til? Jo, å kjefte på den litt udefinerte gruppen «feminister» for å være selvopptatte. De som har makt til å bevilge midler til forebyggende tiltak og et kunnskapsløft i det offentlige hjelpeapparatet slapp billig unna, mens de som er opptatt av kvinners seksuelle frihet skulle skamme seg.