Svartedaudens konkurrenter

Det er rom for en behersket optimisme og tro på at vitenskapen skal kunne stoppe apokalypsens tredje dødsrytter i ellevte time.

Under et møte i American Anthropological Association i Washington tidlig i 70-årene leste jeg en liten notis i New York Times. Det var om en ung mann som var død av en sykdom ingen hadde sett maken til før. Det var visst tale om en slags kreft. Som hypokonder leser jeg slike notiser med spesiell oppmerksomhet, og de gjør inntrykk. Derfor husker jeg det nå tretti år senere.

Men jeg kan ikke huske at notisen ble kommentert på kongressen som samlet de fremste kulturforskerne i USA den gangen. Kongressen ble dominert av Margaret Mead og Gregory Bateson, og det hete tema var om man skulle forby sosiobiologien som vitenskap fordi dens funn kunne komme i konflikt med den amerikanske grunnloven. Den mest utbredte oppfatning blant mine kolleger var at i en konflikt mellom naturen og grunnloven var det naturen som måtte trekke det korteste strå.

Forleden fikk jeg gjennom avislesning et liknende hypokondrisk sjokk. En pasient på Aker sykehus var det første norske offer for kugalskap. Det er ikke mer enn et par år siden at jeg satte til livs en blodig biff på en restaurant i London. Jeg er fremdeles ikke kommet over sjokket. Meldingen om kugalskap i Norge hadde fått større oppslag enn notisen i 70-årene, som var den første nyhet om aids. At det viste seg å være falsk alarm, har ikke virket beroligende.

I løpet av tredve år har denne immunsviktsykdommen utviklet seg til en av de mest truende epidemier i kulturhistorien. 54 millioner mennesker er allerede døde av aids og 34,3 millioner mennesker er per i dag rammet av smitten.

Lærerforbundets tidsskrift Skolefokus støtter opp om årets Operasjon Dagsverk med en aidsreportasje som kan fortelle at halvparten av Afrikas 15-åringer vil dø av aids. Det er flere tiår siden at en biskop i Stavanger kunne fortelle at immunsvikten var Guds straffedom over seksuelt skjørlevnet. Ingen våger lenger slike påstander.

Aids slo til like etter at den amerikanske helsedirektøren William H. Stewart i 1969 kunne fortelle den amerikanske befolkning at menneskeheten endelig hadde seiret over infeksjonssykdommene takket være antibiotika og vaksiner. Nå var det livsstilssykdommene som sto på dagsordenen. Ikke pest og kolera, men kolesterol og tobakk skal heretter gjøre ende på oss.

Men mikrobiologien viser seg å være langt mer forslagen enn helsedirektørene og legevitenskapen forestilte seg for 30 år siden. Etter noen års famling klarte man i USA og Frankrike å avsløre aidssykdommens hemmelighet. En av verdens ledende aidsspesialister i dag, professor Stig Frøland ved Rikshospitalet, hadde vært på sporet allerede i 60-årene og notert tre dødsfall som forårsaket av immunsvikt. Han tok blodprøver av ofrene, og som den omhyggelige forsker han er, frøs han ned prøvene. De første tilfeller av aids i Norge kan derfor trolig dateres til slutten av 1950-årene.

En ny type virus var blitt avslørt, de såkalte retrovirus som man ennå ikke har klart å finne noen vaksine for. Det skyldes at den mikrobiologiske «intelligens» har funnet ut hvordan det tradisjonelle immunsystemet kan lures. Aidsviruset aktiviserer de vanlige forsvarsverkene, men uten at retroviruset rammes. Immunreaksjonen gjør det mulig å fastslå at viruset har angrepet, men blodets antistoffer treffer ikke mikroben. Som trojanske hester infiltrerer de blodets infanteri av celler som normalt går til angrep på alle fiendtlige fremmedelementer, men som ikke oppdager aidsviruset.

For øyeblikket ligger mikrobiologien litt foran vitenskapen. Det lysner så vidt for aidsforskningen. Men før aidspesten er effektivt stanset, gjør mikrobiologien et nytt angrep. Antall tilfeller av kugalskap er økende, og vi kan frykte en eksplosiv utvikling i aidsklassen. Men vi er ikke uten håp. Et av gjennombruddene i kampen mot mikrobene kom takket være den amerikanske virusforskeren Carlton Gajdusek, som fulgte i sosialantropologenes fotspor på Ny-Guinea.

Her holdt en hel stamme, forene, på å dø ut på grunn av en mystisk sykdom de kalte kuru. Den rammet nesten bare kvinner og diende barn. Gajdusek satte sykdommen i forbindelse med for-stammens dødsritual hvor kvinnene som en del av sørgehøytiden spiser den avdødes hjerne. Gajdusek undersøkte et utvalg hjerner fra for-stammen og oppdaget at det ikke var tale om en «tradisjonell» infeksjonssykdom. Vitenskapen var kommet på sporet av en slektning av skrapesyken, som den islandske virusspesialisten Bjørn Sigurdsson identifiserte i 1954 og kalte dem «langsomme virus». Disse ble for alvor avslørt av Gajdusek, som fikk nobelprisen i medisin i 1976. Da kugalskapen slo til i 1986, ble de langsomme virus igjen aktuelle. De er i familie med aidsviruset, som takket være en solid mobilisering, særlig i USA, har blåst nytt liv i infeksjonsmedisinen. FNs sikkerhetsråd har nylig erklært aids for en sikkerhetsrisiko.

I tillegg til kugalskap minner en usedvanlig kraftig influensaepidemi oss om at menneskehetens farligste utfordrere er infeksjonene. Pest har tatt flere menneskeliv enn de forferdeligste kriger. De eldste blant oss kan ennå huske hvordan en nær slektning av Sydney-viruset slo til like etter første verdenskrig, spanskesyken. Den tok livet av langt flere mennesker enn maskingeværer, bomber og granater.

Vårt århundres store folkesykdom, tuberkulosen, ble en farlig utfordring under siste verdenskrig. Til tross for pirquetprøven og vaksine, rammet tuberkulosen med full kraft. Men penicillinet var på vei, og innen kort tid kunne de store tuberkulosesanatoriene nedlegges. Tuberkulosespesialistene ble arbeidsløse. Sunt kosthold, mosjon og fornuftig livsførsel skulle gjøre det mulig for oss alle å ende våre liv som oldinger.

Men drømmen om en trygg antiseptisk tilværelse har fått enda et grunnskudd da legionærsyken i sommer slo til på et blomstertorv i Amsterdam.

Navnet har denne dødelige lungesykdommen fått etter den amerikanske legion som feiret sitt 200-årsjubileum i Philadelphia i 1976. Mange av legionærene bodde på det elegante Bellevue Stratford Hotel. 34 mennesker døde. I januar 1977 klarte bakteriologene å identifisere synderen, som fikk navnet Legionella pneumophilia. Det er i motsetning til retrovirus ikke noen ny skapning, men en gammel bakterie som i århundrer har holdt seg i sumpområder. Nå har det funnet en ny nisje i airconditionsystemer. Når denne bakterien spres gjennom en sprayeffekt, går den til angrep på de menneskelige lunger.

Samtidig med disse foruroligende nyhetene kommer det skremmende meldinger om et comeback for tuberkulosen. Dødelige varianter av resistent tuberkulose sprer seg raskt over hele verden og er rapportert fra 100 land hittil. Statens institutt for folkehelse forteller at den nye truselen fra øst verken er atomvåpen eller tanks, men tuberkulose og difteri.

I mikrobiologiens usynlige verden finner det sted en ukjent mobilisering som vitenskapen i siste liten er kommet på sporet av. Siden 1951 er 28 nye sykdommer kommet på banen. De mest kjente ved siden av kugalskap og aids er ebola og legionærsyken.

Dette var de dårlige nyhetene. De gode nyhetene er at vitenskapen står i ferd med å avlure mikrobiologien noen av dens mer eksklusive hemmeligheter. En av de siste nobelprisene i medisin gikk til Stanley Prusiner, som har identifisert det såkalte prion, et virus uten nukleinsyre. Prusiner følger opp Gajduseks forskning og kom på sporet av prionet i sine studier av skrapesyken.

De nye innsikter har åpnet en mulig front mot Alzheimer og MS. Det er rom for en behersket optimisme og tro på at vitenskapen skal kunne stoppe apokalypsens tredje dødsrytter i ellevte time. Men det vil kreve en global mobilisering med en prislapp i stjernekrigsklassen. Det er trolig det eneste som kan redde verden for pest.