Sveinung Rotevatn (V) er ute i rotete vatn

Det liberalistiske rommet i norsk politikk er lite, men ledig for innflytting.

Sveinung Rotevatn (V) er ute i rotete vatn
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

SØNDAGSKOMMENTAREN: Trine Skei Grande sa i Magasinet for to veker sidan: «Ethvert sivilisert land må ha et stort og godt liberalt parti.» Å vera liberal er eit heidersteikn mange vil pynta seg med, også politiske parti. Men ikkje i USA: Der betyr det mektig og overvektig stat, sentralisme, elite, gudløyse, sosialisme og det som verre er. Og ikkje i Kristelig Folkeparti her heime: Der det betyr liberalt lauslivnad og verdiløyse.

Men elles er liberaliteten godt planta over det meste av fjøla. Arbeiderpartiet bruker sjeldan merkelappen, men har meint at fridomen er størst der staten rår. Den fordums revolusjonære marxisten Audun Lysbakken leikar seg med liberal sosialisme. Rune Slagstad kallar seg «liberal, verdikonservativ sosialist». Han blei overgått av Erling Norvik som under høgrebølga på 80-talet, for at alt og alle skulle med, snakka om «det progressive, liberal-konservative og moderate sentrumspartiet».

Kvar står Venstre? Kvar har Venstre stått? I hundre år har svaret vore ganske greitt: I midten. Ikkje bare som geografisk plassering på partiskalaen, men også som ideologisk posisjonering i sentrum.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer