SØNDAGSKOMMENTAREN: Trine Skei Grande sa i Magasinet for to veker sidan: «Ethvert sivilisert land må ha et stort og godt liberalt parti.» Å vera liberal er eit heidersteikn mange vil pynta seg med, også politiske parti. Men ikkje i USA: Der betyr det mektig og overvektig stat, sentralisme, elite, gudløyse, sosialisme og det som verre er. Og ikkje i Kristelig Folkeparti her heime: Der det betyr liberalt lauslivnad og verdiløyse.

Men elles er liberaliteten godt planta over det meste av fjøla. Arbeiderpartiet bruker sjeldan merkelappen, men har meint at fridomen er størst der staten rår. Den fordums revolusjonære marxisten Audun Lysbakken leikar seg med liberal sosialisme. Rune Slagstad kallar seg «liberal, verdikonservativ sosialist». Han blei overgått av Erling Norvik som under høgrebølga på 80-talet, for at alt og alle skulle med, snakka om «det progressive, liberal-konservative og moderate sentrumspartiet».

Kvar står Venstre? Kvar har Venstre stått? I hundre år har svaret vore ganske greitt: I midten. Ikkje bare som geografisk plassering på partiskalaen, men også som ideologisk posisjonering i sentrum.