Høsten 2016 besluttet Regjeringen at inntil 330 marinesoldater fra USA kunne drive rotasjonsbasert øving og trening i Norge i 2017. I mai 2017 fikk vi vite at Det amerikanske marinekorpset vurderer å gjøre Værnes til sin hovedbase i Europa, og høsten 2017 ble avtalen forlenget med ett år. I desember kunne NRK melde at Rygge flystasjon står oppført i Kongressens 2018-budsjett med 10,3 millioner dollar, for å klargjøre flyplassen for amerikanske kampfly.

Det har vært påpekt at tiltak som dette undergraver norsk basepolitikk, og at det kan bidra til å svekke norsk sikkerhet. Men er ikke basepolitikken bare noe som hørte den kalde krigen til og som ikke er relevant i forhold til sikkerhetsutfordringene i vår tid?

Den norske baseerklæringen av 1. februar 1949, om at Norge ikke vil åpne fremmed baser så lenge landet ikke er angrepet eller truet med angrep, var et av hovedelementene i de selvpålagte begrensningene i norsk alliansepolitikk. Dette var tillitsskapende tiltak som skulle bidra til lavspenning i nord ved å forsikre Moskva om at norsk NATO-medlemskap ikke innebar at det ble forberedt angrep på Sovjetunionen fra Norge. En underliggende forutsetning var at det ikke forelå noen isolert grunn til at Sovjetunionen skulle ønske å angripe Norge. Dypest sett var basepolitikken en konsekvens av geografi, av at NATO-landet Norge var nabo til Sovjetunionen i nord.