AMERIKANSKE SOLDATER: Et 747 fly med tre hundre soldater fra det amerikanske marinekorpset (USMC) etter landing på Værnes i fjor. Disse utgjorde første kontingent av Marines Rotational Force Europe (MRF-E) som skal forlegges hos HV-12 i Værnes garnison.
Foto: Ned Alley / NTB scanpix
AMERIKANSKE SOLDATER: Et 747 fly med tre hundre soldater fra det amerikanske marinekorpset (USMC) etter landing på Værnes i fjor. Disse utgjorde første kontingent av Marines Rotational Force Europe (MRF-E) som skal forlegges hos HV-12 i Værnes garnison. Foto: Ned Alley / NTB scanpixVis mer

Debatt: basepolitikk

Svekker norsk sikkerhet

Å tukle med et av hovedelementene i Norges lavspenningspolitikk overfor Russland er uklok politikk som svekker norsk sikkerhet, ikke trygger den.​

Meninger

Høsten 2016 besluttet Regjeringen at inntil 330 marinesoldater fra USA kunne drive rotasjonsbasert øving og trening i Norge i 2017. I mai 2017 fikk vi vite at Det amerikanske marinekorpset vurderer å gjøre Værnes til sin hovedbase i Europa, og høsten 2017 ble avtalen forlenget med ett år. I desember kunne NRK melde at Rygge flystasjon står oppført i Kongressens 2018-budsjett med 10,3 millioner dollar, for å klargjøre flyplassen for amerikanske kampfly.

Spaltist

Jacob Børresen

er pensjonert flaggkommandør med en lang militær karriere bak seg i Sjøforsvaret. Han har vært militær sekretær for forsvarsministeren og ledet internasjonale NATO-operasjoner. Børresen skriver om forsvars- og sikkerhetspolitikk for Dagbladet.

Siste publiserte innlegg

Det har vært påpekt at tiltak som dette undergraver norsk basepolitikk, og at det kan bidra til å svekke norsk sikkerhet. Men er ikke basepolitikken bare noe som hørte den kalde krigen til og som ikke er relevant i forhold til sikkerhetsutfordringene i vår tid?

Den norske baseerklæringen av 1. februar 1949, om at Norge ikke vil åpne fremmed baser så lenge landet ikke er angrepet eller truet med angrep, var et av hovedelementene i de selvpålagte begrensningene i norsk alliansepolitikk. Dette var tillitsskapende tiltak som skulle bidra til lavspenning i nord ved å forsikre Moskva om at norsk NATO-medlemskap ikke innebar at det ble forberedt angrep på Sovjetunionen fra Norge. En underliggende forutsetning var at det ikke forelå noen isolert grunn til at Sovjetunionen skulle ønske å angripe Norge. Dypest sett var basepolitikken en konsekvens av geografi, av at NATO-landet Norge var nabo til Sovjetunionen i nord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorvidt basepolitikken fortsatt er relevant beror på om det fortsatt er grunn til å anta at det ikke er noe i forholdet mellom Oslo og Moskva, som i seg selv skulle gi Russland motiv for å angripe Norge. Det beror også på om Russlands frykt for et angrep fra vest er reell.

I februar 2015, etter Russlands anneksjon av Krim, uttalte forsvarsminister Ine Eriksen Søreide at Norges forhold til vårt naboland aldri kan bli som før. Underforstått: vi kan ikke lenger utelukke at Russland kan komme til å angripe Norge. Men Russisk opptreden overfor tidligere sovjetrepublikker som Georgia, Ukraina og de baltiske land, hvor forkastelig den enn er, har da ingen relevans når det gjelder Russlands forhold til Norge?

Er Moskvas frykt reell? I løpet av de siste 500 år er Russland i snitt blitt invadert fra vest hvert 100. år, sist gang, i juni 1941, blant annet fra Norge. Denne historiske erfaringen er kjernen i Russlands politikk overfor dets «nære utland» i vest, og norske myndigheter gjør klokt i å forholde seg til den. Og den russiske frykten er ikke blitt mindre av NATOs ekspansjon østover, inn i Russlands gamle buffersone mot vest.

Så lenge Norge forblir medlem av NATO og nabo til Russland, er norsk basepolitikk uansett fortsatt relevant. Og den er særlig viktig når Russlands forhold til omverdenen er spent. Økt spenning i nordområdene bidrar til å redusere norske myndigheters handlingsrom og øker faren for utilsiktet krise og krig. Å tukle med et av hovedelementene i Norges lavspenningspolitikk overfor Russland er uklok politikk som svekker norsk sikkerhet, ikke trygger den.​