«Sveklinger bør ikke ha barn»

Dagbladets reportasjer om arvehygiene og sterilisering i etterkrigstida har ført til at den politiske venstresida i mellomkrigstida er blitt sentral som utgangspunktet for utviklinge på dette området i den etterfølgende debatten.

Dette er naturlig ettersom Arbeiderpartiet satt med maktapparatet både før og etter krigen.

Men mellomkrigstida er en lang periode. Akkurat som Arbeiderpartiet (Ap) gjennomgikk en politisk utvikling fra en revolusjonær til en parlamentarisk ideologi i denne perioden, skjedde det samtidig en utvikling i synet på befolkningsspørsmålet, både når det gjaldt befolkningens størrelse og dens kvalitet. Ap forandret holdning fra en klar restriktiv befolkningspolitikk i 20-årene der oppgaven var å begrense fødselstallet, og til en ekspansiv befolkningspolitikk midt på 30-tallet der oppgaven nå ble å øke fødselstallet. Samtidig skjedde det en utvikling når det gjaldt rasehygieniske synspunkt som de generelt tok avstand fra i 20-åra, men aksepterte innen egne rekker på 30-tallet, dog med sterke forbehold. Derfor kan det nok for Nils Roll-Hansen synes forvirrende å klebe merkelappen «rasehygiene» på personer som Johan Scharffenberg og Karl Evang, samtidig som Lars Grue synes å ha funnet et svar når han velger ut bestemte sitat fra Karl Evangs «Rasepolitikk og reaksjon» (1934):

Debatten omkring befolkningsspørsmålet i mellomkrigstida dreide seg både om befolkningens størrelse og kvalitet. En utbredt oppfatning var at overklassen hadde oppnådd sin posisjon i samfunnet ved at de kvalitativt var bedre mennesker enn de fra lavere sosiale lag. Debatten gikk derfor også på fordelingen av barnetallet på det nasjonale plan. Dette var spørsmål Ap måtte ta stilling til. De hadde en god talsmann i Otto Lous Mohr (prof. i anatomi) som i artikkelen «Menneskeavlen under kultur» (Samtiden 1926) argumenterer for begrensning av barnetallet på linje med ny-malthusianerne for å hindre overbefolkning og sikre samsvar mellom befolkningens størrelse og næringstilgangen. Samtidig poengterte Mohr sterkt miljøets betydning.

Martin Tranmæl (Red.) i Arbeiderbladet 1921-49) berømmet Mohrs artikkel på lederplass i Arbeiderbladet (1926). Og den var helt på linje med det syn Karl Evang ga uttrykk for i «Rasepolitikk og Reaksjon» (1934), anmeldt av lege Johan Scharffenberg under tittelen «Et oppgjør med rasevrøvlet». Evang drøftet her rasehygienikernes påstand om at arbeiderklassen og overklassen var forskjellig arvemessig utstyrt, og at det var arbeiderklassen som sto lavest. Han mente at det «det finnes intet holdepunkt for en slik påstand». Det var derfor ikke de arvemessige, men de dårlige sosiale og økonomiske forhold arbeiderklassen levde under som var årsak til forskjellen mellom klassene. Evang hevdet derfor at hvis man i det nåværende samfunn ønsket å bedre «menneskemateriellets kvalitet», ville en oppnå dette ved en fornuftig fødselsregulering, samtidig som en økte den generelle levestandard for den alminnelige befolkning.

Men når så en forsvarlig fødselsregulering er på plass, ønsker Evang å gå videre. Han hevder at «på bakgrunn av en slik gjennomført kvantitativ folkeregulering, ville også muligheten for en kvalitativ bedømmelse av folkematerialet rykke nærmere». Men Evang understreket at sosialismen så det kvantitative befolkningsarbeid, det vil si rasjonell fødselsregulering, som en nødvendig forutsetning for det kvalitative befolkningsarbeid. Han vurderte likevel det kvalitative befolkningsarbeid positivt, for han hevdet at sosialismen så med glede på «ethvert fremstøt i retning av å gi biologiens resultater større betydning for menneskenes kollektive liv. Den tanke f.eks. å begrense antallet dårligere arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for. I det socialistiske plan-samfund vil dette naturlig indgå som ledd i det forebygende sundhetsarbeide». Det er derfor riktig at Evang var fascinert av rasehygieniske synspunkter slik Gudleiv Forr skriver (Dagbladet 8/5), men den konkrete gjennomføring lå eventuelt et stykke inn i framtida.

I 1935 kom imidlertid omslaget, samtidig som partiet hadde lagt seg på en stø og sikker parlamentarisk kurs. Ap overtok regjeringsmakten i Norge mens debatten om Alva og Gunnar Myrdals bok «Kris i befolkningsfrågan» (1934, oversatt til norsk i 1936) blusset opp. På redaksjonelt hold i Arbeiderbladet ble det klart og utvetydig slått fast at «man løser ikke noe samfundsspørsmål ved å begrense barnetallet». Det ble videre gitt uttrykk for at Ap inntok samme holdning til befolkningsspørsmålet om sosialdemokratene i Sverige. Barnetallet skulle stimuleres gjennom en aktiv, utvidet og forbedret sosialpolitikk, og spesielt en familievennlig boligpolitikk fra statens side. Befolkningsspørsmålet ble på denne måten en betydningsfull brekkstang i arbeidet med å høyne det materielle nivå og folkets velferd.

Tranmæl er helt på linje med de svenske sosialdemokrater, og ser klart muligheten til å bedre de sosiale og økonomiske kår for arbeiderklassen som en konsekvens av den generelle interesse for befolkningsspørsmålet og redselen for en fortsatt nedgang i fødselstallet. Han engasjerte seg nå sterkt på dette området og skrev flere lederartikler i Arbeiderbladet (1935-36) omkring disse spørsmål. Fokus er i stor grad rettet mot kvalitative, rasehygieniske synspunkt. Han ønsker ikke en økning i fødselstallet for enhver pris, og uttaler at målet for opplysningsarbeidet må være «å få de som er sykelig til å være ennu mer forsiktig med å sette barn til verden. Når det gjelder åndssvake bør barneavl simpelthen forebygges. Det er de sunde og friske som bør ha barn». I en annen lederartikkel uttalte han at «foreldre bør være sunde. Sveklinger bør ikke ha barn». Tranmæl spilte bevisst på frykten for det han kalte folkeforringelse og fremholdt at «det er jo først og fremst de sunde og sterke, de mest oplyste og ansvarlige som går til den største begrensning. De mer tilbakeliggende grupper tar ikke noe hensyn. De setter de fleste barn inn i verden. Det sier sig selv at en slik fødselspolitikk innebærer adskillige farer for slektens fremtid og sundhet». Samtidig fikk han støtte fra andre fremtredende personer i Arbeiderpartiet som tok del i debatten etter de samme retningslinjer. Arne Skaug (fremtr. økonom i Ap) skrev i Arbeiderkvinnen at «arbeiderbevegelsen må i den nuværende befolkningssituasjon som alltid før går inn for det kvalitative synspunkt i befolkningsspørsmålet, at detikke bare er menneskenes antall, men i vel så høi grad deres kvalitet som er av interesse». Aase Lionæs (Red. Arbeiderkvinnen) mente det var nødvendig å satse på barna slik at de kunne «leve op som sunde barn, som et sundt folk». Ole Colbjørnsen (sos.øk, og pol.Ap.) argumenterte for bruk av befolkningsspørsmålet for å få igjennom sosiale reformer. Oscar torp (form. i Ap 1923-40) sa i en

tale i Oslo at «millioner av kroner er ofret på å skape en sterk slekt... En kapital som aldri går til grunne, det er den gode, styrke slekten vi bygger på gjennom sosiale tiltak».

Vi ser at det syn som tidligere lå til grunn for en kvalitativ vurdering av samfunnsklassene og som Ap argumenterte mot, fra 1935 ble brukt innen egne rekker i arbeiderbevegelsen i vurderingen av hvem som var best skikket til å sette barn til verden. Når slike holdninger kunne komme til uttrykk i Ap, er det klart at rasehygieniske synspunkt ikke bare var knyttet til totalitære ideologier. Det er heller uttrykk for folks vanlige oppfatninger av slike spørsmål, og har sin bakgrunn i folkelig snusfornuft og smkåborgerelig moralisme. Men sjøl om Ap brukte befolkningsspørsmålet som brekkstang i kampen for sosiale og økonomiske reformer, taler de konkrete rasehygieniske uttalelser for seg.