Dette er naturlig ettersom Arbeiderpartiet satt med maktapparatet både før og etter krigen.

Men mellomkrigstida er en lang periode. Akkurat som Arbeiderpartiet (Ap) gjennomgikk en politisk utvikling fra en revolusjonær til en parlamentarisk ideologi i denne perioden, skjedde det samtidig en utvikling i synet på befolkningsspørsmålet, både når det gjaldt befolkningens størrelse og dens kvalitet. Ap forandret holdning fra en klar restriktiv befolkningspolitikk i 20-årene der oppgaven var å begrense fødselstallet, og til en ekspansiv befolkningspolitikk midt på 30-tallet der oppgaven nå ble å øke fødselstallet. Samtidig skjedde det en utvikling når det gjaldt rasehygieniske synspunkt som de generelt tok avstand fra i 20-åra, men aksepterte innen egne rekker på 30-tallet, dog med sterke forbehold. Derfor kan det nok for Nils Roll-Hansen synes forvirrende å klebe merkelappen «rasehygiene» på personer som Johan Scharffenberg og Karl Evang, samtidig som Lars Grue synes å ha funnet et svar når han velger ut bestemte sitat fra Karl Evangs «Rasepolitikk og reaksjon» (1934):

Debatten omkring befolkningsspørsmålet i mellomkrigstida dreide seg både om befolkningens størrelse og kvalitet. En utbredt oppfatning var at overklassen hadde oppnådd sin posisjon i samfunnet ved at de kvalitativt var bedre mennesker enn de fra lavere sosiale lag. Debatten gikk derfor også på fordelingen av barnetallet på det nasjonale plan. Dette var spørsmål Ap måtte ta stilling til. De hadde en god talsmann i Otto Lous Mohr (prof. i anatomi) som i artikkelen «Menneskeavlen under kultur» (Samtiden 1926) argumenterer for begrensning av barnetallet på linje med ny-malthusianerne for å hindre overbefolkning og sikre samsvar mellom befolkningens størrelse og næringstilgangen. Samtidig poengterte Mohr sterkt miljøets betydning.