Anmeldelse: «Wisting»

Sven Nordin er suveren

Snart er det premiere på Norges dyreste tv-serie.

WISTING: Serien om politietterforskeren William Wisting (Sven Nordin) er basert på bøker av Jørn Lier Horst, og har premiere på TV3 og Viaplay torsdag 11. april. Video: TV3 / Viaplay Vis mer

det TV-KRIM: «Wisting» er norsk krim i ti episoder der vi ikke hele tida blir sittende ytterst på stolen eller ender med å bite ned neglene slik at vi må haste ut for å handle inn nye hos Raske Negler.no.

«Wisting» er ikke er versting i det hele tatt der manus ikke er skrevet i caps lock, men er en fin hybrid av nordisk noir mikset sammen med den ofte noe langsomme fortellerteknikken fra de beste kriminalfortellingene, skapt av blant annet britiske BBC. Legger vi inn en silkelett touch av «Fargo», alt lagt til småbyen Larvik og jordene og brønnene rundt, blir dette nesten helstøpt, og vel verdt å bruke ti kvelder a 44 minutter på.

«Wisting»

5 1 6

Krim

11.april
Beskrivelse:

Regi: Trygve Allister Diesen

Kanal:

Viaplay og TV3

«Nordin er suveren»
Se alle anmeldelser

Kalde saker

I serien er det kulde, tåke, mange aktører, intriger, bondskhet og vinter. Og, drap over en tjukk vintersko. Både i nåtid, men de flest tilbake i tid. Kalde krimsaker som det må nøstes sakte opp i. Ikke spesielt originalt, men samtidig når det er utført med dette solide håndverket gir det en viss mening at vi ikke skal bli utsatt for action.

I «Wisting» er det et kobbel norske småbyetterforskere som holder på med sitt, men så blir det storalarm som medfører at Wisting & co. etter hvert møter to amerikanske tøffinger, fra selveste FBI. Drapet på en mann, funnet på et jorde der det dyrkes juletrær, linkes etter hvert til en seriemorder som har lang og grufull fartstid på det amerikanske kontinentet.

I noen av disse norskamerikanske sekvensene blir det smått pinlig. Vi fores med teskje om forskjellene – som de fleste av oss vet det meste om – mellom blant annet våpenkultur og velferdsordninger i Norge og USA.

Manus henger litt for slapt i tauene med et knipe platte replikker både hos nordmennene og amerikanerne. Samtidig, dette er anmelderpirk.

Gi det tid

Vi har sett de første fire episodene, og selv om vi stusser litt over at det blir brukt innmari lang tid på å etablere plottene og sette karakterene, så skjønner vi dette også. Du som seer, gi det tid. Det er et stort lerret som spennes opp, med mange historier som skal forvirre oss, forlede oss og gi oss grunner til å bli sittende og bli underholdt av drap og med de evige krimgåtespørsmålene: Hvem, hva og hvorfor?

Og, da er vi kommet fram til Wisting spilt av Sven Nordin som har ansvaret for å gi liv og tristesse til den alltid arbeidende politietterforskeren William Wisting. Nordin er snart i samme liga som svenske Rolf Lassgård, og det sier det meste. Mer om dette litt seinere. Wisting-figuren er som kjent skapt av forfatter Jørn Lier Horst. Han som tidligere jobbet innenfor politiet, og som for de fleste av sine mange krimromaner roses for nøyaktighet og stor kunnskap når det kommer til detaljer om hvordan blant annet drap etterforskes.

En racer

Horst debuterte i 2004 og har siden vært en racer innenfor faget bokstaver skrevet med hud, hår, skjeletter og blod. Han skriver nesten fortere enn det hans forlag, både det gamle og det nye, klarer å utgi bøkene hans. Enkelte ganger går det utover den litterære kvaliteten. Noen av hans romaner har da også fått litt kritikk for litt platt språkføring, og at de er litt vel klisjéfylt, og for at karakterene ikke er gitt særlig menneskelig psykologisk dybde.

«Wisting» på skjerm er ei heller noe tungt dypdykk inn i menneskesinnet, men vi kjøper Wistings ensomhet, hans sorg over at kona er død, over at han overlever og klarer seg sånn noenlunde ved å jobbe altfor mye. Døgnet rundt. Det er også befriende å se en politietterforsker som ikke må supe seg til sveiseblind for å fikse hverdagene, dette selv om norgeshistoriens største seriemordersak gradvis folder seg ut rett før Sølvguttene skal synge jula inn.

Uten jåleri

Og, det er Sven Nordin som med en tomhet i blikket, uten særlig mimikk og med sin mellommenneskelig væremåte gjør Wisting god. Nordin som vi våger påstå kan spille de fleste roller og gjøre dem sin sine uten de store fakter og jåleri. Og, dette selv om Nordin har gitt et kjent fjes til både Kjell Bjarne («Elling») og vært med i «Mot i brøstet», og veldig mye annet, så hefter ikke disse spesielle karakterene ved ham. Vi tror på ham, også nå som Wisting.

Han som ikke akkurat får gullmedalje i det å være pappa til sine to barn der blant annet datteren heter Line (spilt av en spennende og god Thea Green Lundberg). Hun er journalist i VG, bosatt i Oslo, som sin far helt besatt og oppslukt av jobben, kanskje for å dekke over stabilitet og mamma. Men, Line reiser hjem til Larvik for å lage en større reportasje om Viggo Hansen som ble funnet mumifisert i en godstol i stua. Ingen savnet ham. Hun vil skrive en featuresak om ensomhet i verdens rikeste land.

Harry Ousdal

Viggo bodde i nabohuset til Wisting, og sakte virres de mange gamle drapssakene og den ensomme Viggo inn i hverandre. Sakte blir det spennende og litt ubehagelig. Vi våger ikke å tippe, men «Wisting» har et potensial til å bli en norsk serievinner à la «Wallander» eller «Beck». En serie som kan gå noen år hvis det da ikke blir for mye kaos med penger og styr og innspillinger. I tillegg må vi ikke glemme Wistings politipartner, Hammer, spilt av Mads Ousdal. Han burde tatt av seg capsen en og annen gang, men Ousdal gir serien en ekstra tyngde ved å være en følsom tøffing og en løs og harry kanon.