Svenneprøve med ny vri

«Sommerfugleffekten» er et fengende debutarbeid innen kriminalsjangeren. En svenneprøve det står respekt av.

Et iøynefallende trekk ved dagens norske litteratur er den breie oppmarsj av kvinnelige forfattere som har fattet interesse for kriminallitteraturen. Denne boomen av seriøs krim som ble innledet på 70-tallet var først og fremst et mannlig anliggende.

I 80-årene holdt kvinnene seg også beskjedent i bakgrunnen - med Kim Småge som et hederlig unntak. Nå stormer de fram - med Anne Holt og Kjersti Scheen i spissen. Pernille Rygg er siste skudd på stammen. Og allerede etter første bok kan man trygt oppfatte henne som et skudd med vekstmuligheter.

En krimbok er ingen krimbok uten en detektiv og en kriminell intrige. Den siste må engasjere oss intellektuelt, men likevel vil vi føle oss snytt hvis ikke forfatteren har funnet den rette personen til å fylle detektivfunksjonen. Det kan ikke være lett. I alle fall er det ikke lett å finne en som skiller seg ut fra dem vi kjenner fra før.

Avdanket

Rygg har kommet temmelig bra fra denne oppgaven. Nå er det rett nok to detektiver i «Sommerfugleffekten». Den ene er en velkjent type: en avdanket politimann, en ensom, fraskilt og alkoholisert privat etterforsker som denne gangen ikke trøster seg med whisky eller akevitt, men med billig druebrennevin. Han og flaska i skapet er Ryggs tributt til sine berømte forgjengere.

Men denne mannen er ute av soga allerede før historien starter. Han er blitt overkjørt og drept, og det er datteren, Igi Heitmann, som nå flytter inn i hans skitne lokaler og bestemmer seg for å avslutte det som ser ut til å ha vært den siste saken faren arbeidet med.

Bifil

Hun skiller seg på vesentlige punkter ut fra sine forfedre - og formødre. Ett er at hun er utdannet psykolog med kontor på Blindern og et forskningsprosjekt der hun anvender moderne kaosteori på psykiske pasienter. Det er kanskje ikke så veldig spesielt. Men Rygg har dessuten utstyrt henne med et nokså originalt privatliv, samboende som hun er med en bifil mann.

Det er han som disker opp med eksotiske retter, holder orden i leiligheten og liv i krydderplantene, mens hun er en rotekopp som har nok med å holde styr på de forvirrende følelser som en slik allianse rimeligvis må medføre. Men dama er ingen dott av den grunn, og kaosteoriene sine får hun bruk for, både i privatlivet og i den hvirvelen av dramatiske begivenheter som hun kastes inn i når hun begir seg ut i farens fotefar.

Satanister

De fører henne tilbake til barndommens Asker, og her er det uhumskheter nok å ta av til flere kriminalromaner bak de pene fasader i velstandskommunen. Drap og mystiske forsvninningsnumre hører selvsagt med, likeledes incest og seksuelle overgrep mot mindreårige. Det siste synes ikke å være til å unngå i en moderne kriminalroman. Ei heller synes det å være mulig å skrive en norsk krim uten at satanister og kirkebranner i det minste blir nevnt. Følgelig hører disse fenomenene også hjemme her. Hvor viktige de er for hovedintrigen skal ikke avsløres.

At korrupsjon og bestikkelser og lyssky transaksjoner blant tilsynelatende gode borgere på høyt strå spiller en sentral rolle, kan imidlertid trygt nevnes uten at leserne skal bli fratatt spenningen. Likeledes at det er en sammenheng mellom dette og de andre forbrytelsene, og at begivenheter i nåtida har nær sammenheng med fortidige misgjerninger som er blitt holdt grundig skjult.

Troverdig

Rygg har diktet opp en sann hærskare med mer eller mindre originale og troverdige typer. Hun har spunnet en intrige som holder godt mål, og løsningen på kriminalgåten bød i alle fall undertegnede på noen overraskelser. Handlingen kaster seg framover i et høyt oppdrevet tempo, men Igi Heitmann (og forfatteren) gir seg også tid til å trekke pusten og filosofere over livets sørgelige sammenhenger med utgangspunkt i de kaosteorier fra hvilket den nye kryptiske tittelen er hentet fra.

Vi får oss kanskje ikke alltid helt til å tro på Igis reaksjoner og handlinger. Rygg har gjort seg nøye med ikke å gjøre henne til noen utpreget modig maur. Likevel foretar hun seg ting som tyder på det motsatte. Romanen hadde også tjent på å gå en runde til med en språkkonsulent. Rygg skriver jevnt over friskt og fengende, men noen ganger glipper det. Alt i alt er dette imidlertid en svenneprøve som det står stor respekt av.