Svensk feilskjær

Dystopi med soldater på skøyter i svensk skjærgård.

BOK: I et følgebrev til Jerker Virdborgs «Svart krabbe» siteres anmeldere som har lest romanen. Göteborgs-Posten får negler nedbitt, Aftonbladet opplever at det i boka finnes «et farlig sug» og Expressen mener at den «har forutsetninger for å bli en internasjonal bestselger». Hvis dette er representativt for den svenske mottakelsen av «Svart krabbe», står det dårlig til med svensk aviskritikk. For hvis negler blir nedbitt her, er det ikke på grunn av suget eller det internasjonale potensialet.

På skøyter

Utgangspunktet er dystopisk: I en ikke for fjern framtid er Sverige i ferd med å bli invadert av en fremmed makt. Karl Edh blir innkalt til et hemmelig oppdrag som han skal utføre sammen med tre andre menn, Nylund, Börjesson og Granvik. Oppdraget er å komme seg inn til en posisjon langs kysten, hvor de skal avlevere noen kapsler med et ikke definert innhold. Disse kapslene skal smugles inn på skøyter; det er vinter og de fire soldatene skal bevege seg sidelengs framover gjennom fiendens linjer, derav tittelen.

Splittelse

Soldatene får, som i en hollywoodsk actionfilm, utdelt hver sin egenskap i innledningen. Disse egenskapene mistenkeliggjør, er til byrde og skaper splittelse. Fra første side etableres også en ubehagelig stemning av isolasjon og utsatthet.Karl Edh er først og fremst valgt fordi han har vært en god skøyteløper, og føler seg ikke kallet til oppdraget. I møtet med de tre andre blir ikke innstillingen bedre. Granvik virker veik og fjern, Børjesson er storkjeftet og hånende. Nylund kommer inn som en mistenkelig reserve, tydeligvis uten å kunne noe særlig om skøyting. Når de forlater basen og legger ut i den islagte skjærgården, venter vi på ubehageligheter.En tekst som dette er en krevende affære å skrive. Virdborg beveger seg tematisk inn mot science fiction-genren. Romanteknisk skriver han i en korthugd realistisk tradisjon. Han velger i tillegg å skape så mye usikkerhet og begrenset viten om det som skjer fra Edhs side, at personene og den gjenisede skjærgården får symbolske islett. Til sammen kunne dette blitt en truende fortelling i kammerspillets form.

Upresist

Oktober Forlag flagger «Svart krabbe» som en eksistensiell fortelling. Det kunne den ha blitt, men den er det ikke. Dette er først og fremst en teknisk roman. Fra Edh forlater basen til han kommer fram, følger vi de fire soldatene i kampen mot kulden, fienden, kampen som oppstår mellom dem, forsøkene på å holde sammen. Det eneste aberet med denne delen, som utgjør det meste av romanen, er at det egentlig ikke skjer stort. Ikke mellom personene, og ikke i språket. Egenskapene som de fikk utdelt, blir ikke fulgt opp eller utviklet. Både personene og konfliktene forblir uklare. Virdborgs tørre stil eier ikke stort av spenst eller undertekst, men skaper i stedet livløshet. Det hjelper heller ikke at språket altfor ofte blir omtrentlig og upresist.Setninger som: «...en sterk smak av noe ubehagelig i munnen» eller «Han opplevde en slags dyp forbløffelse, kjente ikke igjen det han så» skaper ingen jubel hos denne anmelderen. Det finnes flere eksempler. I det hele tatt er deler av romanen skjemmet av oppramsende språk, som gir et inntrykk av at forfatteren ikke er interessert i være der han er, men vil raskt videre. Det er å by leseren for lite.

Tetner til

«Svart krabbe» har et trykk i begynnelsen, og tetner til igjen mot slutten. I det Edh våkner skadet opp hos dem han først tror er hans egne, men snart ikke lenger vet hvem tilhører, har romanen det annonserte «farlige suget». Det er i rommet, i en bunkers eller på en base, hvor ingen ser ut til å kunne stole på noen andre, at Virdborg viser at han kan skrive. Resten er så svakt at to tredjedeler av romanen rett og slett burde vært utelatt. Oversetter Bjørn Alex Hermann har lagt seg tett opp til den svenske originalen, og valgt å være tro mot forfatterens kantete språk, i stedet for å prøve seg med forbedrede løsninger. Det ser ut til å være like greit.