Svensk mestermøte

STOCKHOLM (Dagbladet): Med Per Olov Enquists «Bildmakarna» byr kulturhovedstaden Stockholm på et storslagent svensk mestermøte. I en nostalgisk og finstemt oppsetning møtes Selma Lagerlöf, Victor Sjöström og Tora Teje i et skånselløst oppgjør om liv og kunst - alt iscenesatt av Ingmar Bergman.

Når den feterte nobelprisvinneren Selma Lagerlöf ankommer filmskaperen Victor Sjöströms klipperom for å forhåndsse noen scener fra filmatiseringen av hennes roman «Körkarlen», er det bare en foranledning. En foranledning for forfatteren Per Olov Enquist til å dypdykke ned i et menneskelig minefelt, til å skrive en nyvinklet historie om det gåtefulle i Selma Lagerlöfs liv.

Ifølge Enquist finnes det en grunnleggende fortelling i hvert enkelt menneskes liv. En urhistorie. De fleste får aldri satt ord på den. Selv om den følger dem gjennom alle år. Noen skriver riktignok historier, bøker og romaner. Men sjelden får de fortalt selve urhistorien, den som ligger som et urørt skrin på bunnen av deres sjel. Alle fortellingene blir bare ulike forkledninger for den.

Urhistorien gjør nemlig vondt. Den er vår smerteligste livserfaring. Den løper gjennom det såreste punktet i oss. Den er åket fra barndommen, fra ungdommen, skylden, synden - korset - vi må bære et helt liv.

Fyllik

Farens alkoholisme, den unge Selmas flukt, hans død og hennes skyldfølelse, er hva P.O. Enquist mener er Selma Lagerlöfs «urhistorie». Derfor skrev hun. Derfor skrev hun for å skrive av seg. Som en sentral replikk i stykket lyder: «For å skrive, ikke om livet slik det er, men slik det burde være.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det handler om gåten Selma Lagerlöf - forsøkt fanget inn gjennom en blanding av dokumentarisme, tolkning og Ibsen-inspirert dramatikk. Omveien til gåten går via fire personer, alle til stede i klipperommet på ulike tidspunkter gjennom et døgn. I fire ulike skjebner speiles betingelsene for kunst. Spenningene mellom liv og diktning, virkelighet og illusjon. Tre kunstarter er til stede: teater, film og litteratur. Er det rart den 80-årige Bergman har villet forme dette stoffet, og spiller melodien med både inderlighet, ærefrykt, utfall og sordin?

Nostalgi

Regien er øm, ydmyk og full av nostalgi for 1920-åra og fire genier, som alle har levd. Oppgjøret i stykket, Selma Lagerlöfs utlevering, selvgransking og smertefulle erkjennelse framprovoseres og utløses av den umulige Tora Teje. Victor Sjöströms (Lennart Hjulström) forsmådde 27-årige elskerinne, seinere en av svensk teaters store divaer, spilt med masse gemytt og temperament av billedskjønne Elin Klinga.

Men den som virkelig rydder scenen, er Anita Björks Selma Lagerlöf. Hun spiller forfatterinnen med autoritet, distanse og varm innlevelse. Selmas smertefulle fortelling om den alkoholiserte faren, hennes beretning om sterk skyldfølelse og medansvar livet gjennom, blir selv en form for diktning. For den setter ord på et skjebnefellesskap mellom stykkets fire personer, Selma, Tora, Victor og filmfotografen Julius Jaenzon.

Så når Bergman i siste scene lar flimrende bilder fra Sjöströms gamle stumfilm «Körkarlen» fylle scenen, til gjennomskinnelige toner fra Schuberts «Døden og piken», setter han punktum der alt i grunnen begynner: At diktningen, det å lage bilder - bildmakarna - overtar der hvor livet ikke strekker til.