Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Svensk skryt

- En lekenhet som både er leseverdig og belest, preger den norske litteraturen. Det sa Stephen Farran-Lee, forlegger i det svenske forlaget Norstedts og redaktør av tidsskriftet .doc , da Tiden Norsk Forlag i går inviterte til litterær frokost.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Initiativet ble begrunnet som et forsøk på å bryte en økende tendens (og trist utvikling) mot å fokusere på kjente fjes og medieklovneri i stedet for det som er vesentlig: litteraturen.

  • Farran-Lee har skrevet om den litterære boomen i Irland på 80- og 90-tallet og mener å se utviklingen der som et speilbilde på hva som skjer i Norge. Han sa faktisk det vi bare kan drømme om å høre en svenske si: «Det er inspirerende som svensk å se bredden og kraften i den norske samtidslitteraturen.» Farran-Lee har vanskelig for å forstå Eivind Tjønnelands argumenter om at det står dårlig til, og mener viljen til å diskutere litteratur heller må ses på som et sunnhetstegn. - Det viser at litteraturen er verdt å diskutere.
  • Ifølge Farran-Lee var forfatterne i Sverige lenge redde for å uttale seg. På 80-tallet dominerte en akademisk litterær diskusjon offentligheten, på 90-tallet kom en reaksjon på dette. Unge svenske forfattere leste ugjerne andre forfattere - og verst - de skrøt av det. - Svenske politikere har sluttet å skamme seg over at de ikke leser romaner. Tilstanden er ille, sa Farran-Lee, i motsetning til i Norge hvor det synes som om litterære debatter har lyktes i å nå ut i offentligheten.
  • «En febertopp» kaller han vitaliseringen som har skjedd irsk prosa siden slutten av 80-tallet. - Det så en stund ut til at irsk litteratur alltid måtte leve i skyggen av sine modernister (Joyce, Beckett m.fl.) Man trodde popen hadde overtatt litteraturens rolle, men fra 97 snudde vinden. Plutselig steg en generasjon nye forfattere fram i lyset. De klarte både å være historiekritiske og ta sin egen historie på alvor. De kunne både skape gripende litteratur og nå ut til et stort publikum.
  • I Alf van der Hagens ferske «Stemmeskifter. Dialoger 3» bruker Tore Renberg begrepet «forfattermakt». Et begrep Farran-Lee mener er dekkende for opprøret i Irland. Forfatternes økende selvfølelse og troen på at det er mulig å kunne skape noe eget, er positiv. Hvis det samme er tilfellet i Norge, har kanskje Tore Renberg rett når han sier at vi lever i en god tid.
  • Men, selvsagt måtte det komme en liten pekefinger fra svensken helt til slutt. En klar advarsel og tema for nye diskusjoner er: Faren for overproduksjon.

SVENSK BEUNDRING: Forlegger Stephen Farran-Lee mener det står bra til med den norske samtidslitteraturen. Foto: TOM MARTINSENRBILDETHOY>Svensk skryt - En lekenhet som både er leseverdig og belest, preger den norske litteraturen. Det sa Stephen Farran-Lee, forlegger i det svenske forlaget Norstedts og redaktør av tidsskriftet .doc , da Tiden Norsk Forlag i går inviterte til litterær frokost. Initiativet ble begrunnet som et forsøk på å bryte en økende tendens (og trist utvikling) mot å fokusere på kjente fjes og medieklovneri i stedet for det som er vesentlig: litteraturen.

  • Farran-Lee har skrevet om den litterære boomen i Irland på 80- og 90-tallet og mener å se utviklingen der som et speilbilde på hva som skjer i Norge. Han sa faktisk det vi bare kan drømme om å høre en svenske si: «Det er inspirerende som svensk å se bredden og kraften i den norske samtidslitteraturen.» Farran-Lee har vanskelig for å forstå Eivind Tjønnelands argumenter om at det står dårlig til, og mener viljen til å diskutere litteratur heller må ses på som et sunnhetstegn. - Det viser at litteraturen er verdt å diskutere.
  • Ifølge Farran-Lee var forfatterne i Sverige lenge redde for å uttale seg. På 80-tallet dominerte en akademisk litterær diskusjon offentligheten, på 90-tallet kom en reaksjon på dette. Unge svenske forfattere leste ugjerne andre forfattere - og verst - de skrøt av det. - Svenske politikere har sluttet å skamme seg over at de ikke leser romaner. Tilstanden er ille, sa Farran-Lee, i motsetning til i Norge hvor det synes som om litterære debatter har lyktes i å nå ut i offentligheten.
  • «En febertopp» kaller han vitaliseringen som har skjedd irsk prosa siden slutten av 80-tallet. - Det så en stund ut til at irsk litteratur alltid måtte leve i skyggen av sine modernister (Joyce, Beckett m.fl.) Man trodde popen hadde overtatt litteraturens rolle, men fra 97 snudde vinden. Plutselig steg en generasjon nye forfattere fram i lyset. De klarte både å være historiekritiske og ta sin egen historie på alvor. De kunne både skape gripende litteratur og nå ut til et stort publikum.
  • I Alf van der Hagens ferske «Stemmeskifter. Dialoger 3» bruker Tore Renberg begrepet «forfattermakt». Et begrep Farran-Lee mener er dekkende for opprøret i Irland. Forfatternes økende selvfølelse og troen på at det er mulig å kunne skape noe eget, er positiv. Hvis det samme er tilfellet i Norge, har kanskje Tore Renberg rett når han sier at vi lever i en god tid.
  • Men, selvsagt måtte det komme en liten pekefinger fra svensken helt til slutt. En klar advarsel og tema for nye diskusjoner er: Faren for overproduksjon.