Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Svensk småby i gulltåke

ÅMÅL (Dagbladet): - Kom tilbake til sommeren, sier servitrisen Daga Andersson. - Sist sommer spilte Sven-Ingvars nede ved båthavna. Til sommeren håper vi å få Ulf Lundell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På skiltet inn til Meridian, Mississippi, står det at byen har den høyeste prosenten av kirkegjengere i verden. Skiltet til Åmål på riksväg 45 gjennom Dalsland har sjøblå skrift på hvit bunn. Ingen livstrøtt ungdom har drept tid med å tagge «fucking...» foran, ingen har beskutt det med hagle. På underskiltet står det nøkternt at ungdomsfilmen «Fucking Åmål» har fått fire guldbaggar i filmbransjens årlige show. Dette skal vise seg å være småbyens eneste hentydning til at den nylig har vært åstedet for hele det svenske kinopublikummets oppmerksomhet.

Vi har rullet en 98-oktans Volvo inn i Sverige for å finne småstedsjela, og vi reiser - som Carsten Jensen oppfordrer til i kjempeessayet «Jeg har sett verden begynne» - ydmyke og ydmykte. Gang på gang har svenskene trillet ut ømme, romantiske, brutale og realistiske skildringer som folk kan identifisere seg med, og som har gitt dem muligheten til å se tilværelsen med et tredje øye. I denne sjangeren har norske filmskapere aldri - kryss i hjertet og ti fingrer på bensintanken - klart å stylte opp annet enn tegneserierealisme og tause tullinger. En viss Høtten er det beste dårlige eksemplet.

Jo, det blir dønn stille ved alle bordene når vi kommer inn på Hörnan, den mest innyndende «krogen» i Åmål. To jenter venter på at den tredje skal bli ferdig med Aftonbladets lørdagsbilag om helse. Seks gutter stirrer fra under kapsene, tar forsiktig opp støyingen igjen, drikker ut og går.

«En konstig väg jag har rest i livet, från röda hus till Grand Hotel till hjärtat i en småstadskväll»

Plura Jonsson - De kommer tilbake seinere i kveld. Skal bare hjem og hvile noen timer, tenker jeg, smiler servitrisen Daga Andersson. Hun har pene trekk og har alltid hatt det. Sminken sitter godt, skjørtet er kort, det lyse håret er satt opp uten å virke oppsatt. Daga har bodd ti år borte og tør ikke kalle seg åmålit, hun er ikke tredje generasjons beboer, hvem er vel det? Nybyggerne, chilenerne og bosnierne samt enkelte fra Irak/Iran, er godt synlige og integrerte i byen. Åmål har et amerikansk gatesystem og sender langtømmer over sjøen Vänern, ned slusene til Göteborg og videre til Tyrkia. Det er ikke mer kødd i de linjerette lørdagskveldsgatene enn fire lokale knyttnever kan lage. Jævelskapen skjer for det meste i nabobyen Säffle. («All världens problem med skinheads och nynazister. Dom slår ihjäl varann i Säffle.»)

- Det siste mordet her skjedde på 50-tallet. Øksedrap. Det er fortsatt uløst, men folk kaller huset for «mördarhuset», og det er visst til salgs igjen, forteller Daga.

- Hva skjer i Åmål i kveld?

- Njaaa, det er kanskje som vanlig. Her blir det sikkert fullt når Schlager-SM er ferdig på tv og Clear River Band - het de ikke Clear River Band, Erik? - jo, de spiller på Dalen, hotellet ute ved 45:an, opplyser hun.

- Stadshotellet?

- Stadshotellet pusses opp nå og holder stengt. Ganske typisk, alt skjer om sommeren.

Daga og ektemannen Thomas tar seg tid til en fem sigaretters prat etter hennes vakt. Han snakker om positiv og negativ ungdom, om da TV4-nyhetene i etterkant av «Fucking Åmål» lagde en reportasje der de filmet ei død hovedgate og autentisk lokal ungdom som klaget på at Åmål har for få tilbud.

- Dette gjaldt noen få. Hvor var resten av ungdommene? Jo, de holdt på med fritidsaktiviteter og hadde ikke tid til å gå på møtet, fastslår han.

Hun snakker gjerne om en internasjonal venneforening, en svært aktiv bluesklubb, om store konserter i anledning sommeren og båtturistene:

- Sist sommer spilte Sven-Ingvars nede ved båthavna. Til sommeren håper vi å få Ulf Lundell.

«Ingrid Bergman, we can ramble hand in hand across the grasses of our land»

Woody Guthrie

- Hva med en viss film? drister vi å spørre.

- Filmen handler ikke bare om Åmål, men om mange små byer i Sverige som er sånn. Det er ingen lokale skuespillere med, og den ble for det meste tatt opp i Trollhättan, sier Daga Andersson.

Se for deg Rjukan, Askim eller Sunndalsøra. Åmål er ikke veldig annerledes, bortsett fra at den er vennlig fri for parkeringsautomater og trafikklys og at den takket være en bybrann i 1906 fikk et estetisk vakkert sentrum. Den største arbeidsplassen er hovedverkstedet for Svenska Järnvägars materiell. Byen har mellom 12 og 15 prosents arbeidsledighet. Dessuten veksler sossarna og Centern på å styre, i disse dager er kommunalråden i ferd med å gå av. Selv om Åmål er definert som en av 40 framtidskommuner i Sverige, må ungdommen bort for å ta utdannelse ut over gymnas.

- Vil filmen dra turister hit?

Thomas sukker og svarer:

- «Ronja Røverdatter» ble innspilt i Åmål, men før vi rakk å blunke, var alle filmkulisser og effekter borte. Folka som styrer denne byen klarer nok heller ikke å utnytte «Fucking Åmål» kommersielt.

«Sommarn var över och jobben var få. Vi var många som längtade bort»

Niklas Strömstedt

På ungdomsstedet La Vegas sitter diskjockeyen midt på gulvet og tar imot ønsker. I hjørnet sitter en edru ansatt og fordeler drømmer. Han spiller black jack («Black jack» er også tittelen på nok en glimrende svensk småsteds-film av engelskmannen Colin Nutley) mot gjestene. Høyeste lovlige innsats på den røde filten er 60 kroner. Vi snakker til den peneste, eneste jenta:

- Har du tapt i kveld?

Hun ser irritert tilbake.

- Va' fan betyder det?

- Förlorat?

(skuldertrekk)

«Ååh! Varför måste vi bo i fucking jävla kuk-Åmål!»

Elin i filmreplikk

Åmålssjela er imøtekommende. Filmer fra et så vanlig sted kunne ikke - som en del norske - handlet om klisjéfylt pubertet eller hennes vanskelige forhold til sin far, presten. Om storbyboeren og regissøren Lukas Moodyson innerst inne muligens betrakter Åmål som et «skitställe», falt det ham likevel ikke inn å betrakte havnebyen som en enfoldig krigssone der gammeldags kledde folk hogger uvennlig mot alt og alle eller ligger nakne i færinger fylt av småsei. Åmålittene har oppfattet at han tross alt har vist dem respekt, og aksepterer at de bor på et sted der tilreisende vinterstid er like sjelden som at lovlydige og regelopptatte svenske butikkinnehavere selger øl til mindreårige. Seks- sju av dem står som utblåste stearinlys i Kungsgatan, den brede avenyen mellom bilforretningene og kirka.

- Hei, kan dere ikke være snille og kjøpe øl til ham? sier én og peker på den høyeste gutten.

Dagen etter treffer vi 16-åringene Mia-Maria og Kristina spaserende i den samme gata med et barn i vogn. De forteller at absolutt alle ungdommene i byen har sett «Fucking Åmål».

- Det er sant at det ikke skjer så mye her. Vi pleier enten å ha privatfest eller dra til Göteborg i helgene, til nød til Säffle.

- Det er veldig langt til Göteborg?

- Bare to timer.

«Jag hör en bil rusa fram genom mörkret och ljuset. Jag hör mitt hjärta tjuta långt borta i natten»

Pär Lagerkvist

I tilfelle det skulle gi norske filmskapere en ny idé til nok et kostbart mesterverk, prøvde vi å unngå å nevne at Åmål har drive-in bingo og at det også har vært drive-in bingo på Galterud ved Kongsvinger.