Svensk sosialrealisme

«Miffo» er markedsført som en romantisk komedie, men så mye komikk fins ikke her.

FILM: Snarere kan man snakke om svensk sosialrealisme med glimt i øyet. Tittelen på Daniel Lind Lagerlöfs film er et svensk uttrykk for «dust» eller «misfoster».

Dustete

Og egentlig er hovedpersonen Tobias (Jonas Karlsson) ganske dustete som bestemmer seg for å bli prest i et opprør mot sine bedrestilte foreldre. Han begir seg ut til betongørkenen i drabantbyene der folk flest ikke engang vet at det fins en kirke.

Vår unge idealist gjør en ganske ynkelig figur som idealistisk pappagutt blant alkiser, innvandrergjenger og trygdemottakere. Klasseforskjellene er malt med bred pensel i denne filmen.

Kulturkollisjon

Så treffer han Carola (Livia Millhagen), en rappkjefta sosialklient i rullestol. Hun sjarmerer den unge presten i senk, til tross for at han på et tidspunkt i filmen sier at hun ser ut som «ei polsk hore». Når Carola drar på overraskelsesbesøk i Tobias\' pene hjemmemiljø, blir det kulturkollisjon, for å si det mildt.

Utflytende

Daniel Lind Lagerlöf har laget filmer i skjæringspunktet mellom komedie og sosialt engasjement før, f.eks. «Det store gjennombruddet» (1999) og «Hans och hennes» (2001). Denne når ikke helt opp til intensjonene, og er blitt både sjablongmessig og utflytende.

Men det er fremragende skuespillerhåndverk her, og særlig skal man følge med på Jonas Karlssons rykninger i ansiktet.