Svenske engler i siget

Ungdommene i «Englebarn» synger om en engel de vil skal lande, såkalte verstinger i et skoleteaterprosjekt ledet av en velmenende lærer. De er tøffe, røffe, søte og vel verdt en kinokveld.

Det kunne blitt en banalitetenes julaften, for har vi ikke sett det før? Og har vi ikke lest det i tusenvis av medfølende reportasjer - om mistilpasset, vanskjøttet og misforstått ungdom som egentlig bare vil ha aksept og omsorg. Denne svenske filmen er i stedet blitt en ekte og engasjerende opplevelse. Kanskje er det fordi regissøren selv er lærer og har opplevd mye av det han forteller. Dessuten unngår han ensporet misjonering, men viser sammensatte mennesker i en kompleks virkelighet.

Jim (Mattias Barthelsson) blir sendt nordover fra Stockholm til fosterhjem for å komme på rett spor. Han havner i Connys (Fredrik Gunnarson) klasse, hvor lærerens egenkomponerte musikal er et prosjekt for en samling tilsynelatende håpløse individer. Det utspiller seg atskillig drama også utenfor scenen, mellom de unge og i hjemmene. Ingenting blir bedre av at en ung assistentlærer gir seg til å forføre både den ene og den andre og utløser skjebnesvangre hendelser.

Christer Engberg kunne bevart intensiteten uten den litt overstadig dramatiske slutten han nå har valgt. Men «Englebarn» er en godt fortalt film, med raske klipp og mye energi. Den har humor og varme. Ikke minst gjør de mange medvirkende amatører en kjempejobb.

  • Forfilm: «Do nothing till you hear from me», musikk ved Duke Ellington, er en søt svensk animasjonsfilm om instrumentenes flørt med hverandre en natt. Regi: Pernilla Hindsefelt.