SORG OG SINNE: Den svenske tv-serien «Tørk ikke tårer uten hansker», som går på NRK på mandager, forteller sin historie fra perspektivet til en marginalisert gruppe og appellerer sterkt til følelsene - i likhet med mange andre moderne svenske historier. Samme tone gjenfinnes i samfunnsdebatten.
SORG OG SINNE: Den svenske tv-serien «Tørk ikke tårer uten hansker», som går på NRK på mandager, forteller sin historie fra perspektivet til en marginalisert gruppe og appellerer sterkt til følelsene - i likhet med mange andre moderne svenske historier. Samme tone gjenfinnes i samfunnsdebatten.Vis mer

Svenske følelser

Den hardt kritiserte tonen i den svenske samfunnsdebatten finnes også i filmene, romanene og tv-seriene. Der vekker den ikke reaksjoner.

Kommentar

Så nære de er, og så fjerne. Den siste tiden har brakt opp i dagen forskjellene mellom norsk og svensk offentlighet, der det svenske inntrykket av Norge som bondsk, halvrasistisk bakevje har stått mot det norske inntrykket av Sverige som rabiat PK-tyranni. Men samtidig som broderfolkene har stått og sett forvirret på hverandre over grensen, har andre fortellinger seilt grasiøst over fra dem til oss og slått rot. De bærer preg av den samme kulturforskjellen, men vekker publikums tårer og kritikernes bifall.

«Tørk ikke tårer uten hansker», som skildrer aidsepidemien i Stockholm på åttitallet og som for tiden går på NRK, har noe til felles med kinofilmer av året som «Call Girl» og «Spise sove dø». Filmene tar opp henholdsvis svenske politikeres utnyttelse av mindreårige prostituerte på syttitallet og kårene til en ufaglært svensk arbeiderklasse som blir stadig mer presset. Selvbiografiske bokutgivelser som Mustafa Cans «Tett inntil dagene» og Åsa Linderborgs «Meg eier ingen», kjærlige skildringer av en analfabetisk kurdisk mor og en alkoholisert arbeiderfar som begge blir hjelpeløse i det moderne Sverige, har en flik av det samme. Stieg Larssons Millennium-trilogi er et ikke ulikt samfunnsportrett, men kaldere og sintere: Der fremstilles det svenske etablissementet som korrupte undertrykkere som bare beskytter hverandre.

Nær sagt alle disse fortellingene er knyttet til den personlige historien til forfatterne og filmskaperne, men har politisk brodd og sterk sosial bevissthet. De forteller fra marginaliserte gruppers perspektiv og appellerer sterkt til følelsene. Samme situasjoner og synsvinkler, beskrevet med samme heftighet, gjenfinnes i samfunnsdebatten. Det er ikke like vellykket, og det er med å bringe den intensitet og uforsonlighet inn i det offentlige ordskiftet som i det siste har blitt kritisert fra norsk hold.

Det er en krevende øvelse å skulle legge slike historier til grunn for en argumentasjon for hvordan samfunnet bør innrettes. Da kommer andre sider inn: Økonomiske faktorer, spørsmål om hva som er rimelig å forvente av offentlig inngripen og personlig ansvar, om friheten til å være kritisk og stille krav også til mindre ressurssterke grupper. Da går det utover troverdigheten om fortellingen blir for ensidig. Det følelsesladde kan fort bli moralisme overfor dem som ikke faller inn under beskyttelsen. Det opplysende kan virke belærende.

Men kunsten er fri. Den kan være sterkt subjektiv. Det føles verdifullt for når noen med innlevelse og overbevisning tar deg med inn i andres liv. «Tørk ikke tårer uten hansker» og «Spise sove dø» er observante og følsomme filmfortellinger, som formidler gleder og utfordringer over grensene av alt som ennå skiller innbyggerne i et velutviklet skandinavisk land. Der bør være mulig å holde hjertet varmt og hodet kaldt, samtidig.