Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Svenske skygger

«Gentlemen» er pen i tøyet og ustø på foten.

FILM: Et par generasjoner av forførte svenske lesere har med slørete blikk fulgt etter Klas Östergren inn i den labyrintiske leiligheten til den vagt høyvelbårne, ulykkelig forelskede Harry Morgan i romanen «Gentlemen» fra 1980. Nå er filmen her, og leiligheten til Harry (David Dencik) ser svært så dragende ut: full av arvestykker i melankolsk mørkt tre og med en passe innestengt stemning for den som vil flykte fra verden.

Erotisk trekant
Klas (David Fukamachi Regnfors) er forfatterspiren som får et susende forskudd for å ta pulsen på syttitalls-Sverige, og som ved et tilfelle blir trukket inn i den erotiske trekanten bestående av Harry, den særs urovekkende forretningsmannen Wilhelm Sterner (Boman Oscarsson) og kvinnen de deler, den nærmest kjedsommelig fatale Maud (Ruth Vega Fernandez).

Det kan ikke gå godt, og over fire tidsplan, hjelpsomt filmet med litt forskjellige filtre, forfølges kanskje tyve forskjellige tråder, ned i underjordiske tunneler og røykfylte jazzklubber, ut på den danske landsbygda, bort på opprørske musikkfestivaler, opp i den golfspillende og cocktaildrikkende overklassen og inn i den farlige frilansspaningen på nazivennlige samfunnsstøtter som er villige til å gjøre det som må gjøres for at døde tyske hunder skal forbli begravde.

Romantiske prosjekter
Syttitallsstemningen er upåklagelig. Marcimains kamera er oppmerksomt og trist. I korte glimt fanges idealismen som slipper taket, dekadansen som siger inn og motløsheten som så mange romantiske prosjekter ender i.

David Dencik, en fin skuespiller som ofte settes til å gestalte forsmådde og smålige menn, er sympatisk og forfinet som den dømte Harry. Hans magre, ømskinnede bror, det falne vidunderbarnet Leo, er en skikkelse som fester seg.

Men det blir noe livstrett over historien deres, og den oppkappede strukturen gjør at det ikke oppstår noe som sug inn i historien eller noe driv videre. Regnfors har ikke noe sterkt nærvær, han forblir et par store øyne, en pregløs substitutt for leseren, som er forelsket i de vakre omgivelsene, men aldri helt skjønner hva som skjer.