Anmeldelse: In Flames - «I, the Mask»

Svenske slappfisker

In Flames med søvndyssende album.

Foto: Nuclear Blast
Foto: Nuclear BlastVis mer

«I, the Mask»

In Flames

3 1 6

Metal

2019
Plateselskap:

Nuclear Blast

«Brorparten av materialet her er mer rock enn metal.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det begynner å bli noen år siden svenske In Flames ga begrepet melodisk death metal et ansikt. Med plater som «The Jester Race» og «Whoracle» la de grunnlaget for en nisjeretning som etter hvert skulle vokse seg stor og lønnsom. Spesielt i Statene.

Tretten plater har det blitt på de snart 30 åra bandet har vært aktive. De skarpe kantene og de heftigste tempoene har de for lengst filt bort i bytte mot groove og mer poppa refreng. En resept som på sitt mest finslipte gjorde dem til et av metal-verdenens mest suksessfulle band.

De siste ti åra har vært preget av rokeringer i rekkene og album som aldri finner fotfeste fullt og helt, selv om det for så vidt ikke har manglet nesten-hits.

På «I, the Mask» går gjengen enda lenger bort fra den patenterte Göteborg-lyden. For å si det sånn, brorparten av materialet her er mer rock enn metal. Anders Fridéns growling er redusert til et minimum og det er mer klimpring i gitaravdelingen enn noensinne. Det er ikke noe galt i å forsøke nye oppskrifter, eller gjøre seg mer tilgjengelig for den del, men det er ikke alltid at alle eksperiment slår heldig ut.

Det starter ikke helt bak mål. Både «Voices» og «I am Above» er potent og hardtrockende groove-metal som bandet har lyktes godt med de siste åra. Men kvintetten begynner ganske raskt å surre seg fast i en nedadgående spiral.

Balladeriet i «Follow Me» tar ikke In Flames noen steder, og emo-manifestet «(This is Our) House» er mer annenrangs Linkin Park enn solid, fremadskuende metal. «Join me in the fight for our lives, scream out loud, this is our house», synger Fridén med bevrende stemme. Det blir litt vanskelig å tro på han med tanke på hvilken hylle han er på i livet. Den slappe og nu metal-infiserte hardrocken de serverer i «We Will Remember» føles lettvint og desperat.

Er «I, the Mask» totalt unnværlig? Tja, om du ikke har vært fan før, blir du det neppe nå. Deres trofaste menighet vil nok klore til seg de få øyeblikkene som løfter helhetsopplevelsen her. Det er dog ikke mange nok av dem til å stemple ut In Flames' trettende som noe annet enn en middelmådighet i en etter hvert ganske ujevn katalog.