BLIR SITTENDE: Den rødgrønne blokken vant knepent mot den borgerlige Alliansen. Socialdemokraternas partileder Stefan Löfven (S) kan bli sittende som statsminister. Foto: Claudio Bresciani / TT / NTB Scanpix
BLIR SITTENDE: Den rødgrønne blokken vant knepent mot den borgerlige Alliansen. Socialdemokraternas partileder Stefan Löfven (S) kan bli sittende som statsminister. Foto: Claudio Bresciani / TT / NTB ScanpixVis mer

Sverige fortsetter som før etter valget

Svenske tilstander er bedre enn sitt rykte på norsk Facebook

Etter alt ståket ser det ut som Stefan Löfven fortsetter som statsminister i Sverige.

Kommentar

Det er ikke lett å forstå det politiske spillet i Sverige etter valget. Men kanskje er det ikke så dramatisk som svenskene og enkelte nordmenn vil ha det til. Moderaternas leder Ulf Kristersson sier det kan ta måneder før landet får en ny regjering, kristendemokratene vil ikke en gang love en fredelig jul. Det kan være han får rett, Kristersson, men skal vi tro valgresultatet er den svenske tilstanden omtrent akkurat som før. Den borgerlige Alliansen har ikke klart å tippe balansen mellom blokkene til sin fordel.

Når Sverigedemokraterna dessuten gjorde et dårligere valg enn mange spådde, er det heller ingen situasjon som tilsier at Alliansen kan påberope seg unntakstilstand og velvilje fra de rødgrønne.

I det hele tatt forteller valgresultatet at dette ikke var det dramatiske veivalget alle snakket om. Svenske velgere stemte i så fall i stor grad på status quo.

Den siste fintellingen i Sverige gir den rødgrønne blokken en knepen mandatseier. Alliansen kan i praksis ikke ta over makta uten å sikre seg budsjettstøtte fra Sverigedemokraterna.

Spillet fortsetter, dragkampen er ikke over. Så lenge Alliansen ikke vil søke støtte hos SD, har de rødgrønne overtaket. Stefan Löfven har ingen grunn til å slippe fram en politikk hans velgere stemte mot. Han avviser blankt oppfordringen om å gå av så lenge hans blokk er størst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor ber Alliansen likevel regjeringen om å gå av, som om det burde være innlysende og Löfven bare er vanskelig? Svenske kommentatorer var inntil en dag siden enig og slo fast at Ulf Kristersson vil bli ny statsminister. Alliansen fastholder at den er valgets legitime vinner fordi de to regjeringspartiene er kraftig svekket, støttepartiet Vänstern gikk heller ikke så mye fram som ventet. Som regjeringsalternativ er Alliansen klart størst.

Det Alliansen ikke kan si er at høyresida vant valget med klar margin. Da må SD regnes med.

Do the math, som det heter på norsk.

Det er ikke uten grunn at norske kommentatorer på borgerlig side oppfordrer Alliansen til å inngå samarbeid med SD. Hvis Alliansen vil ha makt på lengre sikt, må SD inn i regnestykket. Uten SD kan de rødgrønne fortsatt vinne og ha regjeringsmakt.

Det har vært en langvarig strategi på høyresida i Norge å få Frp inn i det gode selskap. Kommentatorer på norsk høyreside har ivret for å alminneliggjøre også Sverigedemokraterna etter samme oppskrift.

Det er innlysende for noen at borgerlige partier i Sverige bør inngå samarbeid med et parti med nazistiske røtter som fortsatt renser ut høyreekstremister blant tillitsvalgte, og som har en partileder som mener det å være svensk har med gener å gjøre; jo før jo heller. I Sverige har de andre partiene trukket en grense mot et brunsvidd landskap, slik vi lenge gjorde i Norge. Det tok også tid og et lederskifte før Frp ble stuereine.

For ordens skyld, jeg har lenge ment at svensk politikk må kvitte seg med berøringsangsten og snakke med SD. Det har jeg sagt i flere debatter de siste åra, blant annet i SVTs Agenda, hvor jeg i ettertid i sosiale medier har fått høre at jeg er nazi-symper og verre ting. Men det er en forskjell på å snakke og samarbeide. Mellom å respektere velgeres meninger og være kritisk til partiet.

De svenske velgerne så den forskjellen. SD fikk urovekkende høy oppslutning, men langt i fra så høy som fryktet. Blant de viktigste sakene for velgerne var skole og helse, som alltid; innvandring kom helt ned på åttende plass. Kvinner og unge velgere vendte ryggen til SD, som først og fremst var et fenomen blant middelaldrende og eldre menn.

Sverige kan ikke styres av Facebook. Det har svenskene innsett. Jeg er mer usikker på enkelte nordmenn på Facebook. De er skuffet nå. Svenske tilstander har vært deres besettelse, i den grad at Sylvi Listhaug trodde hun hadde en plattform basert på misnøye med svensk politikk. De har skrevet om Sveriges undergang i flere år nå. Og så gikk det ikke så ille som enkelte miljøer spådde, eller håpet.

Kanskje vil det svenske valget føre til selvransakelse. Jeg tviler. Men jeg kan begynne med å si mea culpa; jeg skrev for mye om Sverigedemokraternas fremgang og bygget opp under det norske narrativet; at svenskene ikke ville snakke om problemene. Samtidig er det et faktum at svensk politikk ikke så utfordringene ved å ta imot så mange asylsøkere på så kort tid.

Fordi Sverige er et innvandrerland. Noe er råttent, men mye er riktig. Sverige er et mer kosmopolitisk og europeisk land enn Norge; Stockholm er en internasjonal storby, Oslo er en by som prøver å likne en storby. Sverige er et land som inviterer og inkluderer nykommere. Politisk korrekt? Eller mer liberalt og vidsynt?

Det handler ikke bare om realpolitikk, men om grunnsyn. Hvordan du forholder deg til verden og hvordan du ser deg selv i verden. Svensker ser seg selv som verdensborgere.

Det svenske dramaet, det store veivalget, kan ende med at en sosialdemokrat fortsatt styrer i Sverige. Med en strengere innvandringspolitikk riktignok. Men uten innvandringsmotstandere i regjering. Eller i nærheten av innflytelse.

Svenske tilstander er i grunnen ganske bra.