I morgen er det valg i vårt naboland, Sverige. Valget er spesielt av flere grunner. Det høyrepopulistiske partiet Sverigedemokraterna (SD) gjør sitt beste valg noensinne. Socialdemokraterna gjør sitt dårligste valg noensinne. Og som et resultat av dette vet ingen hva slags regjering Sverige får etter valget:
Verken de rødgrønne eller den borgerlige Alliansen har flertall alene. Ingen vil samarbeide over blokkgrensene og ingen vil samarbeide med SD. Det minner litt om Norge i 2005, men den gangen vant de rødgrønne et knepent flertall. Dermed ble det ikke noe «kaos på borgerlig side». I Sverige derimot peker alt i retning av kaos og løftebrudd.
Denne valgkampen har i stor grad handlet om helse, skole, innvandring/integrasjon og kriminalitetsbekjempelse. Tradisjonelle temaer som landets økonomiske utvikling og sysselsetting har spilt en betydelig mindre rolle nå enn de gjorde i 2014. Det er ikke urimelig å se dette i sammenheng med at økonomien går ganske bra:
Veksten er god, arbeidsledigheten har sunket og det er et tydelig overskudd i de offentlige finansene. Det handler imidlertid også om den markante flyktningtilstrømningen i 2015 og økende problemer med gjengkriminalitet.
At kulturspørsmål snarere enn økonomi har dominert valgkampen har naturligvis vært fordelaktig for SD. Innvandring og kriminalitet er tross alt høyrepopulistenes paradegren. Men SDs vekst er ikke et resultat av denne valgkampen. Partiet har mer eller mindre doblet oppslutningen ved hvert valg siden Jimmie Åkesson tok over som partileder i 2005.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Her konfronteres Yrsa med hatskriveriene: - Forsvinn, ellers ringer jeg politiet
Forklaringen på SDs suksess er ikke annerledes enn i andre vesteuropeiske land, selv om det har tatt lengre tid. Også i Sverige har det lenge vært velgergrupper med innvandringskritiske og sosialkonservative holdninger.
Det ledet likevel ikke til noen høyreradikal mobilisering fordi arbeiderklassen identifiserte seg sterkt med sosialdemokratene, økonomiske spørsmål dominerte den politiske debatten og velgerne oppfattet at det var tydelige forskjeller mellom høyre- og venstresiden. Dessuten ble ikke SD – med sine røtter i den svenske høyreekstreme subkulturen – oppfattet som et legitimt parti å stemme på.
Alle disse forholdene har endret seg de siste ti årene. Det har blitt mindre klassekamp og mer kulturkonflikt. Dagens SD-velgere er en bredt sammensatt gruppe som tidligere har stemt på Moderaterna eller Socialdemokraterna. En god del er også tidligere hjemmesittere eller førstegangsvelgere.
Til tross for denne sprikende bakgrunnen, er de overraskende politisk samstemte: demokratiets virkemåte må forbedres, innvandringen må stoppes eller begrenses kraftig, straffenes skjerpes og feminismen har gått for langt. Dessuten plasserer de aller fleste seg tydelig på høyresiden – også i sosioøkonomiske spørsmål.
Blant dem som er mot innvandring bør vi skille mellom de fremmedfiendtlig og de innvandringskritiske. Førstnevnte gruppe er SDs grunnfjell og utgjør drøye to femtedeler av partiets velgere. De ønsker et etnisk homogent Sverige, er mer konservative, mer autoritære, mindre empatiske og mindre tolerante.
De fleste av partiets velgere er imidlertid betydelig mindre ideologiske og mener først og fremst at innvandringstempoet er for høyt og at integrasjonen har vært mislykket. Disse innvandringskritiske velgerne kan fort vende tilbake til de etablerte partiene.
Like klart som at valgkampens temaer har hjulpet SD, har de ikke hjulpet Socialdemokraterna som helst vil prate om økonomi og velferd. Det svenske sosialdemokratiet står nå ovenfor en trippel utfordring.
For det første opplever partiet en ganske dramatisk velgerflukt. Ikke på størrelse med sosialdemokratene i Nederland og Frankrike, men en fjerdedel av stemmene er historisk dårlig – og dramatisk for det som ofte er regnet som det mektigste sosialdemokratiske partiet i Vesten. Partiet går kraftigst tilbake blant lavinntekts- og lavutdanningsgrupper. Det er nesten bare pensjonistene som er lojale.
For det andre har svensk politikk flyttet seg mange hakk til høyre de siste årene. Fire år med rødgrønt styre har ikke på noen måte reversert mange av Reinfeldt-regjeringens privatiseringsprosjekter. Forsøket på å begrense profittuttakene i velferdssektoren ble stoppet av Alliansen og SD.
Ingen vet hvem som blir statsminister i Sverige. Tre personer kan få jobben
Og selv om de rødgrønne økte skattene med 23 milliarder i sine tre første år, er det et godt stykke igjen til Reinfeldt-regjeringens skattekutt på til sammen 140 milliarder – den største skattesenkningen innenfor OECD i denne perioden.
For det tredje: Dersom sosialdemokratene mister makten nå, kan det være lenge til de får den tilbake. I motsetning til Norge hvor Senterpartiet samarbeider med venstresiden og KrF fortsatt er en sentrumsparti, er alle tidligere sentrumspartier tydelig plassert på høyresiden i Sverige.
Kombinasjonen av dette og SDs vekst gjør høyreblokken i Sverige betydelig større enn venstreblokken. Så med mindre Liberalerna og Centerpartiet bryter sine valgløfter om å fjerne Löfven fordi deres antipatier mot SD er for store, risikerer Socialdemokraterna å bli marginalisert som maktparti.
Noen mener at svenskene vil våkne opp til et nytt politisk landskap på mandag morgen. Dette er en overdrivelse – bare spør danskene som stemte i 1973, italienerne i 1994 og nederlenderne i 2002. Sosialdemokratene er fortsatt det største partiet. SD er fortsatt mindre enn hva Frp var på 2000-tallet og hva Dansk Folkeparti er i dag. Det blir ingen nye partier i Riksdagen og ingen gamle faller ut.
Men det som er sikkert er at svensk partipolitikk blir mer fragmentert. De store blir mindre og de små blir større. Dette kan gjøre det vanskeligere å danne sterke og stabile regjeringer. Det blir vanskeligere for velgerne å vite hvilke partier som har ansvaret for politiske vedtak. Og på grunn av svake regjeringer er det fare for at ikke-demokratiske aktører får økt innflytelse.
Svensk politikk blir også enda mer polarisert når det gjelder verdipolitikk. Det er ikke bare SD som vokser, det gjør også de to partiene som tydeligst tar avstand fra høyrepopulistene – Vänsterpartiet og Centerpartiet.
Og svensk politikk blir mer høyreorientert. Ikke bare er SD er en tydelig høyreparti – det viser partiets stemmegivning i Riksdagen, det sier partiets velgere og det sier Åkesson selv. All erfaring fra andre land peker også i retning av den etablerte høyresiden før eller senere vil åpne for at samarbeid med høyrepopulistene.
Kanskje skjer det allerede i den kommende mandatperioden.
