SUKSESSFORFATTER: Hilary Mantel har med «Ulvetid» skrevet den mestselgende Booker-prisvinneren noensinne. Foto: AP /Alastair Grant
SUKSESSFORFATTER: Hilary Mantel har med «Ulvetid» skrevet den mestselgende Booker-prisvinneren noensinne. Foto: AP /Alastair GrantVis mer

Svenskekongen blir ingenting i forhold

Eksepsjonelt om Henrik VIII og vellystingen Cromwell.

ANMELDELSE: «Divorced, beheaded, died. Divroced, beheaded, survived.» Dette lille verset lærer engelske skolebarn for å holde rede på renessansekongen Henrik VIIIs mange hustruer. Monarken hvis jakt på sønner var så desperat at det kostet både koner, kardinaler, munker, nonner og adelsmenn livet.

Hans forgjeves forsøk på å få en dugelig mannlig arving, kom til å utløse den engelske reformasjonen og opprettelsen av den anglikanske kirken.

Politisk geni
En av arkitektene bak dette bruddet var Thomas Cromwell (ikke å forveksle med slektningen, den forhatte puritaneren Oliver Cromwell). Thomas (1486-1540) sloss seg bokstavelig talt opp fra slummen i Putney til å bli Henriks viktigste minister og Englands nest mektigste mann.

Han ble av datiden — og kanskje mer av ettertiden - regnet som politisk geni, kvinnebedårer, grobian, slosskjempe og humanist. Da han tilslutt måtte bøte med livet, skal bøddelen ha brukt tre øksehugg for å få hodet av den enorme tyrenakken hans. Cromwell skal ha tatt det pent.

Svenskekongen blir ingenting i forhold

«Lås Cromwell inn i en dyp fangekjeller om morgenen, og når du kommer igjen utpå kvelden, vil han sitte på en myk pute og spise lerkefugler, og alle fangevokterne skylder ham penger.» Dette sier Thomas More — ifølge Mantel - om erkefienden Cromwell. Og det er et fantastisk portrett hun tegner av denne melankolske kjempen. Mannen som kunne nytestamentet på rams. Som mistet sin kone og to døtre i pest. Som fikk uekte barn i fleng. Og som altså hadde talegaver og strategier som brakte ham like inn i Henriks soverom.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sanselig og samtidig

Det er etter min mening et moralsk problem forbundet med å gå inn i historiske personer, for så å tegne et bilde av dem som kun sitter i forfatterens hode. Hilary Mantel løser det på en original og sympatisk måte. Hun skriver i presensform, slentrende, dagligdags. Gjennom en lystighet og mye humor — noe Hege Mehren imponerende nok har fått til på norsk - skaper hun en distanse som gjør at vi likevel vet det er diktning. Her er ikke noe føleri og melodrama rundt enkeltpersonene.

Mantel nærmer seg dem utenifra, delvis via tingene de omgav seg med. Den stakkars forlatte Dronning Katharinas jernkorsett. Hertugen av Norfolk med sine skranglende relikvier. Henriks varme sobelpels.

Gjennom denne sanseligheten skaper hun en historisk samtidighet. Som når Anne Boleyn, Henriks kone nummer to, er i ferd med å erobre hans hjerte: «På festen sitter Anne ved Henriks side på podiet, og når hun snur seg for å snakke med ham, stryker de svarte øyevippene mot kinnet hans. Hun er nesten i mål nå, nesten ved veis ende; kroppen er stram som en buestreng, huden glinser av fint gullstøv med streif av aprikos og honning; når hun smiler, noe hun gjør ofte, blotter hun små tenner, hvite og skarpe.»