ANMELDELSE: «Divorced, beheaded, died. Divroced, beheaded, survived.» Dette lille verset lærer engelske skolebarn for å holde rede på renessansekongen Henrik VIIIs mange hustruer. Monarken hvis jakt på sønner var så desperat at det kostet både koner, kardinaler, munker, nonner og adelsmenn livet.

Hans forgjeves forsøk på å få en dugelig mannlig arving, kom til å utløse den engelske reformasjonen og opprettelsen av den anglikanske kirken.

Politisk geni En av arkitektene bak dette bruddet var Thomas Cromwell (ikke å forveksle med slektningen, den forhatte puritaneren Oliver Cromwell). Thomas (1486-1540) sloss seg bokstavelig talt opp fra slummen i Putney til å bli Henriks viktigste minister og Englands nest mektigste mann.

Han ble av datiden — og kanskje mer av ettertiden - regnet som politisk geni, kvinnebedårer, grobian, slosskjempe og humanist. Da han tilslutt måtte bøte med livet, skal bøddelen ha brukt tre øksehugg for å få hodet av den enorme tyrenakken hans. Cromwell skal ha tatt det pent.

«Lås Cromwell inn i en dyp fangekjeller om morgenen, og når du kommer igjen utpå kvelden, vil han sitte på en myk pute og spise lerkefugler, og alle fangevokterne skylder ham penger.» Dette sier Thomas More — ifølge Mantel - om erkefienden Cromwell. Og det er et fantastisk portrett hun tegner av denne melankolske kjempen. Mannen som kunne nytestamentet på rams. Som mistet sin kone og to døtre i pest. Som fikk uekte barn i fleng. Og som altså hadde talegaver og strategier som brakte ham like inn i Henriks soverom.