STILSTUDIE: August Strindberg (1849-1912) spiller en sterk rolle i Steffen Kvernelands Edvard Munch-biografi i fire binds verket «Kanon». Her dukker den svenske dikteren opp i Berlin med hodet fylt av litterært krutt.
STILSTUDIE: August Strindberg (1849-1912) spiller en sterk rolle i Steffen Kvernelands Edvard Munch-biografi i fire binds verket «Kanon». Her dukker den svenske dikteren opp i Berlin med hodet fylt av litterært krutt.Vis mer

Svenskene feirer sin litterære demon

August Strindberg døde for 100 år siden.

I hele 2012 skal Sverige feire August Strindberg. En skandalemaker som setter en hvilken som helst svenskekonge i skyggen.
Broderlandets store dikter døde for 100 år siden. På programmet står bøttevis av små og store arrangementer; teater, ballett, debatter, utstillinger av dikterens fotografier og malerier, seminarer, foredrag, omvisninger. I Norge setter både Riksteatret og Nationaltheatret opp «Frøken Julie».

Strindberg var knapt nok folkekjær, selv om han opplevde et fakkeltog til sin ære før han døde. Han skapte stadig strid og skandale, både med det han skrev og måten han levde på.

Han var en moderne dikter, som fortsatt minner oss om at mennesket ikke er statisk, men et uberegnelig vesen med et «jeg» i ustyrlig forandring. Omtrent som Knut Hamsun gjorde med romanene «Sult» og «Mysterier».

Strindberg møtte jeg første gang i en oppsetning av «Til Damaskus I» på Det norske teatret. Jeg var 18 år og ble totalt satt ut.

Johan Kjelsberg i hovedrollen som «den ukjende» fyrte av replikkene med så stor kraft at de som satt på de første benkeradene, burde fått utdelt håndklær. Alt sto på spill, ikke bare skjebnen til Kjelsberg og «kvinna», spilt av Lise Fjeldstad. Hele menneskehetens framtid lå på slaktebenken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Neste sjokk var «Spøksonaten» på Nationaltheatret i 1972, med Monna Tandberg og Georg Løkkeberg, som hinket omkring med krykker, solbriller, diger svart frakk og flosshatt.

Bare dunkene fra krykkene i det fjerne var nok til at man ble hensatt i akutt dødsangst. Året etter torturerte Henny Moan og Nils Ole Oftebro hverandre på Amfiscenen, i «Frøken Julie». At de kom levende fra det, er et mirakel.

Samme år: Per Oscarsson i TV-teateret, en enmannsoppsetning av «Inferno», filmet nedenfra gjennom et glasstak. Bak glasset vred Oscarsson seg i de villeste kvaler, som en såret hai.

Strindberg var en demon, med et følelsesregister som et påtent ammunisjonslager. Den svenske giganten levde delvis i skyggen av Henrik Ibsen. Det hatet han naturligvis.

Etter storsatsingene «Brand» og «Peer Gynt» skrev Ibsen et dusin samfunnsdramaer som lever sitt eget liv i norsk mytologi, historier fylt med stiliserte karakterer i konflikter konstruert etter mesterens retrospektive metode — et litterært grep som ikke minst har satt spor i kriminallitteraturen.

Variasjon var det mindre av. Jeg så Liv Ullmann i «Et dukkehjem» (et stykke Strindberg for øvrig skrev drepende om) i 1974. På vei ut fra forestillingen sa kameraten min:

—Jeg vet ikke, jeg, han Ibsen. Har du sett én, har du sett alle.

Der vår hjemlige sfinx rendyrket sin form, var Strindberg en løs kanon på dekk. Han skrev i alle sjangrer; romaner («Røda Rummet»), folkekomedier («Hemsøborna»), noveller, selvbiografi, flengende meningsytringer, leksikalske og vitenskaplige utlegninger — dessuten en serie teaterstykker som var vilt forskjellige i oppbygning, fra «Et drömspel» til «Dödsdansen».

Han studerte alt fra alkymi til kinesisk språk, var høyt og lavt, blafret rundt seg med sterke meninger, giftet seg gang på gang.

Råstoffet fra sine kriser med kvinnene brukte han til å skape stykker som rev opp menneskene med bare neglene — der Ibsen dyrket sin kirurgiske presisjon. Er han blitt ufarlig? En nasjonalhelt? Tida vil vise om svenskene kommer levende fra sin 100 års markering.