Anmeldelse: Amon Amarth - «Berserker»

Svenskene kan sin viking-metal

Amon Amarth bygger stein på stein.

Foto: Promo
Foto: PromoVis mer

«Berserker»

Amon Amarth

4 1 6

Metal

2019
Plateselskap:

Metal Blade

«Fra bredbeinte heavy metal-riff til klassiske gitarharmonier og låtstrukturer.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Svenske Amon Amarth er ikke for ungfoler eller noviser å regne lenger. «Berserker» er deres ellevte plate. Det sier vel sitt? Men bandet befinner seg allikevel på en kraftig oppadgående kurve rent karrieremessig.

Gjengen som startet ut som et relativt ortodoks death metal-band med en ekstra stor forkjærlighet for sagaer om heftige vikingtokter og mjødbøtting, har i løpet av det siste tiåret funnet en formel som har gjort dem stadig mer nevenyttige på de største festivalscenene. Det skyldes mye godt at Amon Amarth har åpnet slusene og inkorporert et bredere utvalg av rockehistorien i låtene sine, fra bredbeinte heavy metal-riff til klassiske gitarharmonier og låtstrukturer.

Sånt går ned på høykant hos hele spekteret av metal-fans. «Berserker» er intet unntak. Låter som «Crack the Sky» og «Valkyria» er Amon Amarth mer rocka og løs i snippen enn kvintetten har vært tidligere. Det låter også mye mer luftig og organisk enn tidligere. Det kan ha noe med at bandet denne gangen reiste til Los Angeles for å jobbe med Jay Ruston da de skulle forevige «Berserker».

De som frykter for at svenskene har blitt pysete på sine eldre dager, behøver dog ikke å bekymre seg. Basstrommene ruller fortsatt som om de skulle hatt Fenrisulven i hælene og gjengen går heller ikke av veien for å skrive ambisiøse låter, som for eksempel den storslagne avslutningen, «Into the Dark».

Ankepunktet er som ofte før at man blir litt matlei etter en god time i det samme moduset. Variasjon er ikke en dyd i Amon Amarths univers, både når det kommer til tempo og melodi. For de fleste vil nok det uansett være flisespikkeri.

Det er nok muskelkraft i «Berserker» til å bøffe opp konsertsettet deres ytterligere, og bare der er nok mye av jobben gjort. Det er i det formatet bandet virkelig skinner og det er ikke uten grunn at svenskene er i ferd med å bryte ut av klubbene og klatre opp på arenanivå.