NY REGJERING?:  Ekspertene tør ikke utelukke det som for kort tid siden var utenkelig - at sossarne og Stefan Löfven likevel ikke klarer å forårsake et maktskifte.
Foto: MAJA SUSLIN / NTB scanpix
NY REGJERING?: Ekspertene tør ikke utelukke det som for kort tid siden var utenkelig - at sossarne og Stefan Löfven likevel ikke klarer å forårsake et maktskifte. Foto: MAJA SUSLIN / NTB scanpixVis mer

Svenskenes protest

Det svenske valget kan peke framover på hva vi har i vente, som det gjorde for åtte år sida.

Kommentar

Tre dager før valget i Sverige er regjeringspartiene i kraftig medgang. På mindre enn ei uke er opposisjonens solide forsprang halvert. Det ligger fortsatt an til et regjeringsskifte, men ekspertene tør ikke lenger utelukke det utenkelige, at Fredrik Reinfeldts høyreallianse blir sittende i en tredje periode.

Spekulasjonene skal tas med en klype salt. Regjeringsskiftet har lenge vært tatt for gitt, og selv Reinfeldt har latt seg intervjue om hvordan han vil opptre i opposisjon. At de borgerlige nå har fått vind i seilene i innspurten, skaper ny spenning og store overskrifter. Pressen liker politisk drama.

Ikke at svenskevalget manglet drama fra før. Det har ikke minst tre relativt ferske nisjepartier sørget for. Hør bare; Sverigedemokraterna (SD) kan bli landets tredje største parti, tross nesten daglige avsløringer av tillitsvalgte med nazistiske og rasistiske sympatier. Miljøpartiet er største utfordrer til tredjeplassen, og grasrotfenomenet Feministisk Initiativ (FI) har på flere målinger vært over sperregrensen.

Socialdemokraterna ligger derimot an til å gjøre et historisk dårlig valg, men velgerne har også sviktet Moderaterna. I verste fall kan det ende i kaos med SD på vippen.

Hvordan kunne sossarna tape et så klart forsprang? Etter åtte år med Reinfeldt har velgerne i lengre tid demonstrert at de er grundig lei av hans politikk, men nå synes en gammel politisk sannhet å gjøre seg gjeldende; vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Svenskene har dessuten langt større tiltro til de blå når det gjelder økonomisk styring, viser en fersk måling i Aftonbladet, og det veier alltid tungt i usikre tider.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sosialdemokratene tok en norsk en sist gang og gikk til valg på et rødgrønt alternativ. Det ble avvist av velgerne og endte i et historisk dårlig valg. Denne gangen skulle man ikke gå i samme fella, men dermed framstår det som uklart hvilken politikk de sterkt svekkete sosialdemokratene vil føre i regjering.

Når den uerfarne politikeren Stefan Löfven i tillegg opptrer fomlete og unnvikende i debatter og utspørringer, skaper det usikkerhet. Löfven blir til og med sammenliknet med sin ubehjelpelige forgjenger, Håkan Juholt, og har i innspurten fått et nådeløst taperstempel i det svenske kommentariatet.

Det forteller at partipolitikken er blitt mer personavhengig også i Norden - tenk bare hva Jens Stoltenberg betydde for Ap i valgkamper. Men det viser ikke minst viktigheten av allianser og et tydelig regjeringsalternativ. Da jeg nylig var i Stockholm, forundret det meg at regjeringsalternativet ikke var tema i partilederdebatter. Det ble knapt nevnt, og man godtok uten videre at Löfven sa det måtte avklares etter valget. De siste meningsmålingene antyder at velgerne gjerne skulle ha et klarere svar.

I Norge skjedde det et historisk skifte i og med det rødgrønne samarbeidet, men Høyres og etter hvert sentrums tilnærming til Frp har trolig vært vel så viktig på lengre sikt. Det har skapt en allianse på borgerlig side som Ap og venstresida har problemer med å matche i overskuelig framtid.

Det betyr for eksempel at Jonas Gahr Støre med den høyeste oppslutningen i nyere tid for Ap i NRKs ferske måling, over 37 prosent, er maktesløs uten å bevege sentrum. Derfor jobbes det iherdig overfor KrF.

De svenske sosialdemokratene er for tida ikke i nærheten av Ap?s oppslutning, og etter så å si åtte år i sammenhengende krise, med tre partiledere bare i siste periode, har de heller ikke hatt krefter til å bygge en bærekraftig allianse. Tross at Aftonbladets meningsmåling viser at velgerne er sterkt kritisk til regjeringens politikk på de fleste områder, ikke minst når det gjelder velferdsordninger og privatisering, har sosialdemokratene ikke klart å utnytte misnøyen. Det ser småpartiene ut til å ha lykkes bedre med.

På mange måter fortoner dermed årets valg seg som et protestvalg, uten et rungende mandat til det ledende alternativet. SDs oppslutning tyder på at isoleringstaktikken har slått feil, og SD er i ferd med å renske ut de verste utskuddene i forsøk på å gjøre seg stuereine. Miljøpartiets sterke posisjon tyder på at ressurssterke urbane velgere er på vandring. FIs størrelse er riktignok marginal, men innflytelsen i debatten er stor.

Det burde være tankevekkende for norske politikere at det politiske landskapet i Sverige har endret seg så dramatisk på kort tid. På noen områder henger svenskene etter, men på andre peker kanskje valget framover på hva vi har i vente.