Sverige for nordmenn

- Det er ikke en jævel som liker norsk musikk i Sverige. Hilsen Jonna Bergh, svensk musikkjournalist.

- Folk i Sverige fattar inte at Lene Marlin är från Norge.

- Hva?

- Nej, dom tycker at hon kommer från England.

- Hva sier du til sånne folk, da?

- Jag säger at det inte stämmer, at hon verkligen kommer från Norge. Men då säger dom bara «faen, det tror vi inte på». Hehe.

JONNA BERGH (26 i morra) er den eneste musikkjournalisten i Sverige som skriver om norsk musikk. Nå har hun invitert FREDAG hjem til seg i Drottningsgatan i Stockholm for å drikke halvliterskrus med Earl Grey og snakke om hvorfor svenskene driter i Norge.

- Svensker tror at norsk musikk er ensbetydende med Jahn Teigen. Og hvis dere tror at vi svensker forstår det norske språket, tar dere feil.

- Å?

- Ja, vi får ikke inn norsk tv i Stockholm slik dere får inn svensk tv i Oslo. Det har mye å si. Og derfor kan man ikke få suksess i Sverige med bandnavn som Postgirobygget og Tre Små Kinesere.

- Hvorfor ikke det?

- Det høres jo så corny ut.

- Corny?

- Ja, jävligt corny.

JONNA HAR EN HUND som ikke tåler menn. Den er forlengst plassert på badet, hvor den forsøker å bryte både lydmuren og baderomsdøra. På stueveggen henger et 2x2 meter fotografi av en kvinnerumpe med slapp truse. Jonna var en av redaktørene i boka «Fittstim».

- Hva er galt med norsk musikk?

- Det er ikke noe som er galt. Men dere har så slappe plateselskap. De har ikke noe internasjonalt nettverk, de jobber ikke like hardt som de svenske. Men dette har jo med musikkens status i samfunnet generelt å gjøre.

- Hvordan da?

- I Sverige er popmusikken den tredje største eksportartikkel. Slik er det ikke i Norge. Dessuten er svenske aviser flinke til å skrive mye og positivt om svensk musikk. For eksempel er svenske journalister tilstede når det smale, svenske rockebandet Hellacopters spiller på en liten klubb i New York. Jeg tror ikke norske aviser er så flinke til å være med norske band til USA, akkurat.

- Så vi er for lite flinke til å hype våre egne?

- Ja. Nettopp. Dere skriver om Carola, Ulf Lundell og Lisa Ekdahl i stedet. Dere skriver ikke om de tunge metallrockerne deres, engang. Selv om de er verdens beste og selger plater i massevis.

NABOEN RINGER PÅ. Må låne vinåpneren. Jonna er litt stressa, for snart begynner Robinson-ekspedisjonen på tv. Det hun bare se.

- Hvorfor er du så interessert i norsk musikk når ingen andre er det?

- Fordi jeg vokste opp i Strömstad.

- Bare derfor?

- Nei. Men mye derfor. Jeg har et nært forhold til Norge, og det er det ikke mange svensker som har. Da Turboneger ble favorittbandet mitt, begynte jeg å mase på sjefen min for å få lov til å reise til Oslo og lage musikkstoff. Hun strittet imot, men til slutt fikk jeg lov til å reise. På 17. mai. Betingelsen var at jeg skrev en 17. mai-sak, også.

- Liker du Oslo?

- Ja, jeg elsker Oslo. Det er en helt annen type by enn Stockholm. Folk er triveligere, alt er mer soft. Jeg har faktisk vurdert å bosette meg i Oslo.

- Tuller du nå?

- Nei, svarer Jonna Bergh.

Hun har allerede har fått sin første invitasjon til cocktailparty hos den norske ambassaden.

ROCKSTIM: Jonna Bergh forteller hvorfor norske band aldri blir store i Sverige.