Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sverige nedenfra

Fragmentariske historier om mistilpassede svensker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FILM: Dokumentarfilmskaperen Ruben Östlunds spillefilmfebut, «Gitarmongo», er allerede utropt til en kultklassiker i hjemlandet. Den sies å være filmen som beskriver det moderne Sverige.Uten å ha nært kjennskap til alle det moderne Sveriges mer absurde sider, må jeg innrømme at en annen film om samme tema, Tomas Alfredson og Killinggängets «Fire nyanser av brunt», er et atskillig mer vellykket forsøk på sosialantropologi. Langt morsommere også.«Gitarmongo» veksler også mellom flere forskjellige historier, men er filmet på avstand fra personene og får dermed et mer dokumentarisk preg. Gjennomgangsfigur er 12-åringen Erik Rutström og hans gitar. Han spiller egenproduserte pønkelåter på gata i «Jöteborg», til personalet på Systembolagets fortvilelse. Her er flere mistilpassede individer, blant annet en guttegjeng hvis livsinnhold er å herpe sykler, kaste dem på sjøen, tre dem over lyktestolper osv. En middelaldrende kvinne med tvangsnevrotiske tendenser, noen øldrankere som spiller en avart av russisk rulett, noen som slår seg selv i hodet med ølflasker - er en håndfull representanter for det aparte typegalleriet. Det hele virker fragmentarisk og ufokusert. Man ser nok en slags temperatur og uro og en sterk uttrykksvilje her, men totaliteten blir for vag. Det er ikke godt å si hva «Gitarmongo» forsøker å fortelle, det er i alle fall vanskelig å få øye på noen helhetlig idé.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!