SVERIGE I DAG: Ikke alle har et like realistisk bilde av idyllen i folkhemmet. Video: Arthaus Vis mer Vis mer

Anmeldelse «Amatører»

Sverige uten idyllisering

Morsomt portrett av et land som har endret seg.

«Amatører»

4 1 6

Komedie

Regi:

Gabriela Pichler

Skuespillere:

Zara Aldoujaili, YaraAliadotter, Fredrik Dahl

Premieredato:

7. september 2018

Aldersgrense:

Alle

Orginaltittel:

«Amatører»

«Varmt portrett av den svenske landsbygda.»
Se alle anmeldelser

FILM: Fint at den svenske filmen «Amatører» vises nå rett rundt valget i nabolandet. Gabriela Pichlers portrett av en svensk bygd forteller ganske mye om forskjeller mellom idealer og virkelighet i dagens Sverige. Regissøren bak den prisvinnende «Spise Sove Dø» (2012) har igjen laget en troverdig og varm film om vanlige folks hverdagsliv.

Hun tar oss med til den fiktive bygda Lafors som hun introduserer gjennom historske filmavisklipp. Da var bygda et vibrerende sted med stor produksjon av lær. Alle jobbet i garveriene og velstanden økte. Klipp til dagens Lafors med arbeidsledighet, nedlagte bedrifter og folk som spør seg om hvorfor de blir boende der.

På moped

Eneste tilstrømning kommer utenfra; de er tamiler, kurdere, tyrkere. To av dem er de energiske skolejentene Dana og Aida (Zara Aldoujaili og Yara Aliadotter) som farter bygda rundt på moped og stiller betimelige spørsmål ved alt.

Den minst like dynamiske kommuneansatte Musse (Fredrik Dahl) med tamil-bakgrunn får den glupe ideen av Lafors skal lage en film om seg selv, og på grunn av dårlig kommuneøkonomi kan bygdas skoleelever få jobben. En tysk lavpriskjede har planer om å etablere seg i Sverige, og Lafors vil konkurrere med andre bygder om å bli vertskap. Det fabuleres om mulige 1200 arbeidsplasser.

Film i filmen

Komedien utspiller seg i spennet mellom to versjoner av bygda. De styrende engasjerer en proff til å lage en glatt promofilm som det går 13 på dusinet av. Dana og Aidia og deres mobiler dokumenterer derimot et sannere bilde – kakene i det kurdiske bakeriet, vaskedama i kommunehuset, romfolkleiren i skogen, tiggeren som fisker for å overleve. Og dette er slett ingen nitrist sosialrealisme; bildene oser av energi og livsvilje.

Filmen i filmen avslører regissørens glede ved mediet. Dramatikken omkring nedtellingen til tyskerne skal ta sitt valg er ikke spesielt spennende, men viktigst her er en sjelden jubel for den svenske landsbygdas nyere ansikt.

.