Svevende mystikk fra Kvåle

Poetisk roman som ikke helt sprenger seg ut over «det fine».

BOK: Frøydis Kvåle debuterte i 2001 med den fantasifulle og billedrike romanen «Ping pong luftballong». Som debutboka oppholder også årets bok, «Glassblåserens munn», seg i en grensesone mellom realisme og fantasi- eller drømmeverden.

«Glassblåserens munn» er en tittel som er hentet fra et dikt av den mystiske poeten Rumi. Og Frøydis Kvåle søker å skrive fram en slags virkelighetsmystikk i sin andre bok. Romanen gir stemme til den 12 år gamle Nina og fanger hennes lokalitet midt mellom barn og voksen.

Dette i seg selv gir et såkalt underliggjørende perspektiv på virkeligheten, altså at kjente ting framstilles på en uvanlig og berikende måte, noe som utgjør et gjennomgående litterært grep i «Glassblåserens munn».

Kunstnerfar

Men tolvåringens underliggjørende perspektiv fordypes ytterligere i denne romanen av Ninas undertrykte sorg over tapet av sin mor, hennes dype forelskelse i farens kamerat, Einar, men først og fremst av det intense forholdet mellom Nina og hennes høyst eksentriske kunstnerfar: «...han drar meg med på sykkeltur midt på natten og sier ting til meg som får meg til å løsne fra de andre. Får meg til hele tiden å lengte etter at de andre skal si sånne ting. Ting som gjør at alt blir stort og alvorlig.»

Ninas sterke binding til faren og hans sannheter viser seg snart som en binding til noe svært ustabilt og flytende. Faren søker etter åndelige sannheter, som han også ønsker å formidle til Nina, men denne åndeligheten framstilles også som noe rimelig ambivalent. Sannhetene skifter til stadighet, faren blir mer og mer psykisk ustabil og legges til slutt inn. Boka som helhet følger på mange måter Ninas egen vei, henimot å finne noe sant og virkelig, en stabilitet, i et høyst ustabilt landskap.

«Glassblåserens munn» er vellykket i forhold til å fange inn en 12 år gammel jentes virkelighet; brytningen mellom barn og voksen, de sterke følelsene, den våknende seksualiteten. Litterært sett kan imidlertid ikke teksten helt måle seg med andre unge, norske forfattere som griper barnets/den unges perspektiv i et sterkere og mer vågalt språk, som for eksempel Mirjam Kristensen og Synne Sun Løes.

Kvåle legger også an til et mer eksistensielt, filosoferende plan, å skrive fram en virkelighetsoppfatning, å skissere sammenhenger i virkeligheten. Her er anslagene fine, for eksempel parallellene som tegnes i romanen mellom kroppens anatomiske kart og kartet over stedet Nina bor, hvor huset tilsvarer hjertet i kroppen. Men alt i alt blir dette nivået i romanen for utydelig. Denne problematikken burde ha fått en dypere behandling i romanen.

Utydelig

«Glassblåserens munn» har tilløp til noen sterke og spennende bilder, og Kvåle er ofte god til å skape bevegelse i bildene. Men billedbruken er ofte litt uoriginal, og jeg synes ikke teksten helt klarer å sprenge seg ut over viljen til å være vakker.

Bildene står ofte og ber om en sterkere effekt enn de faktisk har («Jeg er liten og tindrende. Bare glitrende og snurrende lys», «Jeg gråter glassplinter», «Det er noe stålgrått et sted som gjør at jeg må se på pappa»). Etter min mening framstår Kvåles andre roman som helhet som en litt dus og forsiktig bok og blir dermed også litt utydelig.