Svevende og slagkraftig

Ytterpunkter i et slagverkunivers.

Gamle Logen, Oslo KONSERT: Rikskonsertenes turnéstart i Gamle Logen i går kveld var en konsert av den typen. Vi kom til lukket sal, og fikk følelsen av å forstyrre musikere i arbeid. Et kvarter over tida gikk så dørene opp, for den lille håndfull publikum som hadde møtt fram. Det må jo være tankevekkende, for et prosjekt som flagger ambisjonene skyhøyt om sprengning av sjangergrenser og produktiv blanding av høyt og lavt.

El-gitar og Mac

Men det ble på en måte verre, da konserten endelig fikk mannet seg opp til å komme i gang. Lars Myrvold entret scenen med el- gitar under armen og en Mac på pulten. Det viste seg å bli en ørkesløs vandring, kall det gjerne i grenseland for meg. Hva vi fikk var formløs musikk, helt uten tidsfølelse eller retning, tett på det å lykkes i å erstatte klokka som svar på hva som går og går og aldri kommer til døra. Støy, vesentlig av typen instrumentspraking og tilløp til musikkfragmenter fløt ut i alle retninger, med Lars Myrvold selv som et nærmest ubevegelig sentrum. Henvendelsen til publikum var null, utstrålingen omtrent som fra en avskrudd lampe.

Snudde konserten

Så entret slagverktrioen Sisu podiet, og snudde konserten på hodet. De dro i gang med Rolf Wallins effektive «Stonewave», på en måte som signaliserte Wallins vitalitet og oppfinnsomhet når han får et slagverkinstrumentarium mellom hendene. Og i Sisu har han glitrende utøvere, som treffer publikum rett i mellomgulvet.

Wallin er ikke redd for effekter, og Sisu slett ikke tilbakeholden med å bruke dem. Men Wallin blir ikke monoton, han gjentar seg ikke fra nummer til nummer. I det neste stykke på programmet, «Twine», slynget marimbaen og xylofonen seg tett i hverandre, mest i imiterende figurer, på en måte som fikk stykket til å føles en anelse for langt.

De avsluttet i en annen tidssone, med «Phonotope IV», der Wallin kretser inn et imaginært lydmiljø rundt fenomener som vann, metall, ild og så videre. Lyden styres av Wallin og Myrvold på hver sin Mac, og de tre slagverkerne i Sisu utfolder seg på et instrumentarium bygget for anledningen, av en slags slagverkinstrumentariets Reodor Felgen.

Verker flytter seg fra miljø til miljø, og lykkes i å holde på interessen for de ulike typer lyder som folder seg ut. Verket er fritt for den effektive rytmikken Wallin mestrer så godt, og forblir utforskende i ulike lyduniverser. Men det hele fikk en teatral tilleggsdimensjon av slagverkerne i fri dressur, velopplagt helt til siste lyd var klemt ut av musikkens kjøkkenavdeling.