Svevende

Underfundig kortprosa av middels kvalitet.

I følgebrevet til Torheims siste bok lanseres en ny sjangerbetegnelse - prosabobler. Gjerne for meg. Kall det «kortprosa», «skisser», «prosafragmenter» eller for den saks skyld «prosabobler». Navnet skjemmer ingen. Men for å være helt ærlig hører ikke denne typen tekster til mitt store nummer, uansett hva en oppfinnsom forlagsmedarbeider måtte finne på å kalle dem. Ikke fordi det er noe galt med dem i og for seg, selvsagt ikke, enhver litterær form har sin berettigelse, men fordi det er så langt mellom hver gang jeg støter på tekster av denne art som gir meg noen litterære opplevelser ut over det jevne.

Midt på treet

Torheims bobler befinner seg også sånn midtveis på treet. De har en gjennomgangsfigur kalt Irene (forfatterens alter ego? Henspilling på en Ibsen-figur?), men det er ikke hun som fører ordet, det er det forfatteren som gjør, og hun blir ikke kvitt Irene, som trenger seg på med sine holdninger og opplevelser.

Tekstene kaster dermed lys både over Irene og verdenen rundt henne, det vil si det norske samfunn fra 50-tallet og fram til i dag.

Noen av tekstene formidler rene barndomsminner med mer eller mindre «troverdige» figurer. Andre har en mer surrealistisk karakter, som når Irene oppsøker en slangetemmer som hjelper henne med å omorganisere kamelens bagasje, uten at det av den grunn lar seg gjøre å få den gjennom nåløyet. Slike påfunn (som det fins ganske mange av) vitner om en språklig fantasi som er disse tekstenes fremste pre.

Sarkastiske

I andre tekster raljerer Torheim med norske ikoner som Roald Amundsen og Kåre Willoch. I atter andre henter hun sine motiver fra billedkunst, musikk og ikke minst dramatikk. Flere av dem har karakter av sarkastiske kommentarer til diverse Ibsen-skikkelser og -skuespill, framfor alt til «Hedda Gabler», men poengene her får en ikke akkurat til å hoppe i stolen.

«Eg kan fortelje deg kva eg vil seie, men eg kan ikkje seie det,» skriver Irene på et postkort. Om man vil, kan man lese det som en fordekt kommentar til boka som sådan. Det er underfundig sagt, som så mye annet i disse tekstene, som stiger og sprekker, stiger og sprekker, lik såpebobler, luftige nok, altså (i hvert fall noen av dem), men med like kort levetid som de boblene de er sjangerbestemt som - vil jeg anta.