Italiensk: Claudio Magris litterære gjennombrudd var romanen «Donau», en litterær reise langs Donau med vekt på områdets multikulturelle historie. Hans nye bok «Tiltale frafalles» utfosker Italias rolle i Holocaust. Foto: Steinar Buholm
Italiensk: Claudio Magris litterære gjennombrudd var romanen «Donau», en litterær reise langs Donau med vekt på områdets multikulturelle historie. Hans nye bok «Tiltale frafalles» utfosker Italias rolle i Holocaust. Foto: Steinar BuholmVis mer

Anmeldelse: Claudio Magris - «Tiltale frafalles»

Sviende oppgjør med Italias «glemte» konsentrasjonsleir

Claudio Magris har skrevet om konsentrasjonsleiren fra sin egen hjemby

«Tiltale frafalles»

Claudio Magris

5 1 6
«Godt om fortidens forbrytelser.»
Se alle anmeldelser

Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» har vekket stor debatt i Norge siden den kom ut i oktober. En av de sentrale tesene i den er at navngitte folk visste hva som ville skje med jødene, men unnlot å handle. Italienske Claudio Magris nye roman sentrerer rundt en lignende, men enda mer uhyrlig realitet i etterkrigstiden: Hvordan kunne så mange som faktisk bidro til jødeutryddelsene gå fri?

Skriften på veggen

Claudio Magris er født i havnebyen Trieste, nordøst i Italia. Her lå landets eneste konsentrasjonsleir: La Risiera. I den gamle rishallen ble det bygget en kremeringsovn hvor rundt 3000 jøder ble drept, hvis de ikke ble sendt til Auschwitz og den sikre død der. Etter krigen ble dette faktum forsøkt glemt og glattet over av lokalbefolkningen, og mange av de innblandede slapp straff. Magris’ navnløse hovedperson i «Tiltale frafalles» bestemmer seg for å stikke hull på verkebyllen.

Denne eksentriske mannen samler på krigsutstyr, for å lage et krigsmuseum for fred. I La Risiera finner han fangenes angivelser av tystere og medhjelpere risset inn i veggene og bestemmer seg for å offentliggjøre dem. Som han selv skriver:

«Jeg kjemper ikke mot glemselen, men mot glemselen av glemselen, mot den skammelige mangelen på bevissthet om å ha glemt, om å ha villet glemme, om ikke å ville og ikke kunne vite at det finnes noe redselsfullt som man har villet – vært tvunget til å? – glemme. I Trieste ser jeg i hver eneste gate den røyken som man ikke har villet se.»

Men før han får avslørt navnene går også han, og notatene, opp i røyk.

Basert på sanne historier

Tilbake sitter Luisa, en kvinne med jødisk mor og afroamerikansk far, som har fått i oppdrag å ordne alle krigsgjenstandene som skal inn i museet. Boka forteller om hans og hennes liv, slavehandelens historie, Holocaust, nazismen og hele Triestes mangslungne fortid, med hyppige sceneskifter.

Det er svært mye å holde styr på, til tider føles det som om en flodbølge slår innover Triestes havn og nærmest drukner leseren i obskur informasjon og eksotiske legender. Dermed er det desto mer utrolig at så mye av dette er tatt fra virkeligheten. Hovedpersonen er basert på Diego de Henriquez, og museet hans ble åpnet i Trieste i 2014.

Konseptuell tungvekter

Magris er en lærd av den gamle skolen, lingvist, forfatter, oversetter og tidligere professor i germansk litteratur. Sitt litterære gjennombrudd fikk han med «Donau» i 1986 (på norsk i 1991), og her, som i den, øser han av sin kunnskap. Det er dermed en sann skattkiste for alle historieinteresserte, men det er også en utpreget konseptuell roman som for enkelte vil bli for tung og detaljorientert.

Men selv om historien til tider kan bli springende og litt upersonlig kommer de litterære høydepunktene, og innsiktene, tett:

«Åndens gjerrighet, grusommere og mer aggressiv enn kjødets og pengenes. Ikke at dyrene er noe bedre, slik det hevdes. Men de har i det minste ingen advokater, dommere eller lovparagrafer; de dikter ikke opp formelle feil eller rørende og edle, tåredryppende historier, og framfor alt påstår de ikke å ha retten på sin side når de massakrerer eller plyndrer.»

Hvit skam

Luisas karakter gjør at Magris får påpekt en rekke paralleller mellom slaveriet og holocaust, og hvordan folk har kommet unna med begge deler. Men alle utlegningene om svart hud er preget av at avsenderen er en eldre hvit mann som kanskje for ikke så lenge siden fortsatt sa «neger». Den fysiske svartheten blir påpekt på klisjémessige måter: «Også min mor, tenkte Luisa, var blitt gjenfødt i den mørke favnen, i den ukuelige ømheten som var like hvit som tennene i munnen som smilte lykkelig i det svarte ansiktet; svart hun også nå […]»

Men denne innvendingen skygger ikke for bokas utvilsomme kvaliteter, og den ubønnhørlige viljen til å gå i rette med tidligere generasjoners synder.

«Tiltale frafalles» er en moralsk, men ikke moralistisk, roman. Den lar ikke leseren leve seg dypt inn i enkeltpersoners skjebne, den velger heller å vise strukturene som gjorde folkemord og urett mulig. Og Magris påpeker godt hvordan fortielsen og glemselen også er en forbrytelse.

Den 2. januar gikk dessverre den prisvinnende oversetteren, Tommy Watz, bort. Med så mange ulike språk og fagbegreper, må «Tiltale frafalles» ha vært en sjeldent krevende oversetterjobb. Men Watz har klart å kle Magris’ høyst særegne prosa opp i et norsk den tar seg godt ut i. Det er derfor synd for alle litteraturinteresserte i Norge at vi har mistet en så god oversetter lenge før tiden.